Syria har et landskap og klima med vesentlig forskjell mellom kyst og innland. Kysten er frodig, og deler av det vestlige Syria er egnet for jordbruk. I øst dominerer ufruktbar ørken. Befolkningen er konsentrert i vest, samt langs Eufrat. Landet har middelhavsklima med tørre somre og regn vinterstid; ørkenklima i øst. Syria har mangel på ferskvann og er utsatt for forørkning, overbeiting og erosjon.

Eufrat er største elv, renner gjennom landet fra Tyrkia til Irak, og er Syrias viktigste vannkilde. Fjellkjeden Antilibanon markerer grensen til Libanon, og det høyeste fjellet – Mount Hermon (2814 meter over havet) på Golan – er snødekt om vinteren. Syria har lite skog og mest i fjellområdene. Det er lite ville dyr i landet, men det finnes blant annet ulv, rev, hyener, sjakaler og villsvin, samt gaseller i ørkenen, hvor også slanger og kameleoner er vanlig.

• Les mer om Syrias geografi, klima i Syria og plante- og dyreliv i Syria.

Det syriske samfunnet er sterkt preget av krigen som varte fra 2011 til 2024. Om lag halvparten av innbyggerne er drevet fra sine hjem. Det er uklart hvor mange som er drept. Overslag fra FN går ut på minst 400 000. Før krigsutbruddet var Syria blant de mest folkerike land i regionen, med vel 22 millioner innbyggere. Omtrent en tredel av befolkningen er under 15 år, og drøyt halvparten bor i byer. Syria har selv tatt imot et stort antall palestinske og irakiske flyktninger.

Kulturelt og politisk dominerer den vesentlig arabiske og muslimske befolkningen, dels på bekostning av minoriteter. Nærmere 90 prosent av befolkningen er arabere. Kurdere, turkmener og armenere er større etniske minoriteter.

• Les mer om Syrias befolkning og religion i Syria.

Syria har vært republikk siden selvstendigheten. Under Hafez og senere Bashar al-Assad ble Syria styrt som et autoritært diktatur fra 1970 til desember 2024. Baath-partiet, som Hafez al-Assad tilhørte, hadde allerede tatt kontrollen over statsapparatet i 1963. Hafez tok deretter over regjeringsmakten gjennom et internt «korrektivt» militærkupp i 1970 og etablerte et sterkt personsentrert regime som hans sønn Bashar al-Assad videreførte fra 2000. Gjennom denne perioden utviklet Assad-familien en totalitær stat med omfattende overvåking og undertrykkelse av politisk opposisjon og borgere. Regimet har støttet seg på et omfattende sikkerhetssystem, inkludert et sterkt hemmelig politi (mukhabarat) med vide fullmakter og et sterkt militærapparat. Sikkerhetstjenestene og militæret, hvor alawittiske offiserer hadde en dominerende rolle, var regimets ryggmarg.

De sekteriske undertonene i regimet kan ses på som en videreføring av «splitt og hersk»-styret til Frankrike under mandatperioden, der religiøse og etniske grupper bevisst ble spilt opp mot hverandre for å undergrave en enhetlig nasjonal identitet. Under det franske mandatet i Syria ble det aktivt rekruttert fra minoritetsgrupper til de væpnede styrkene, en bevisst strategi for å svekke det sunni-arabiske flertallets militære innflytelse. Denne politikken ga minoriteter som alawitter, drusere og kristne overrepresentasjon i sikkerhetsstyrkene, noe som bidro til å begrense den største befolkningsgruppens militære kapasitet og potensielle motstand mot kolonimakten. Assad-regimet førte en paradoksal blanding av sekterisk og sekulær politikk. På papiret fremmet Syria en sekulær ideologi gjennom Baath-partiets panarabiske sosialisme. Grunnloven gav ikke noen religion særstatus, og religiøse symboler ble nedtonet i offentlig sammenheng. Assad-familien markedsførte seg selv som beskyttere av religionsfriheten, hvor både kristne, sjiamuslimer og sunnimuslimer kunne praktisere sin tro. Samtidig spilte regimet videre på «splitt-og-hersk»-politikken fra mandatperioden, og utviklet sterke patron-klient-bånd som delvis var basert på religiøs og etnisk tilhørighet. Mye makt ble i praksis sentrert rundt deler av den alawittiske minoriteten. Regimet inkluderte sunnimuslimske forretningsmenn og teknokrater i den sivile administrasjonen og regjeringen, forble de reelle maktposisjonene i hendene på en liten alawittisk elite, og særlig personer fra Assad-familien selv. Disse dominerte de øverste posisjonene i sikkerhetstjenestene, hæren og presidentgarden.

• Les mer om Syrias politiske system, Syrias utenrikspolitikk og Syrias forsvar.

Syrias historie knyttes til hele regionen Midtøsten. Den kulturelle innflytelsen fra dagens Syria og hovedstaden Damaskus – holdt for å være verdens lengst befolkede by – strakte seg langt i oldtiden. I antikken ble deler av regionen, som til tider gikk under navnet Syria, dels styrt herfra. Landet var et internasjonalt handelssentrum og et religiøst senter. Syria er historisk mest en geografisk betegnelse og var ikke en egen statsdannelse. Tvert imot har Syria gjennom tidene vært underlagt en rekke herskere, inkludert persere, grekere og romere; deler av landet har vært okkupert blant annet av mongoler og korsfarere.

Det moderne Syria ble til som følge av oppgjøret etter første verdenskrig da Det osmanske riket gikk i oppløsning. Frankrike og Storbritannia delte Midtøsten mellom seg, og Syria ble styrt av Frankrike etter mandat fra Folkeforbundet, etter at et kongedømme først var utropt. Britiske og franske styrker inntok Syria under andre verdenskrig, og landet ble formelt erklært selvstendig i 1943 og ble det reelt i 1946.

Syria har spilt en sentral rolle i Midtøsten og deltok i krigene mot Israel i 1948, 1956, 1967 og 1973. Landet har også utøvd politisk og militær makt i Libanon, som inkluderte utplasserte hærstyrker til 2005. Særlig forholdet til Israel har formet nyere syrisk historie. Fredsforhandlinger førte ikke fram, og de to land er formelt sett i krigstilstand. Syria og Egypt inngikk i 1958 i en union, til Syria trakk seg ut i 1961.

Tiårene etter andre verdenskrig var preget av politisk uro og flere statskupp, før Hafez al-Assad grep makten i 1970. Det autoritære styret førte til en viss stabilitet, men ikke uten motstand. Et opprør i byen Hama i 1982 ble brutalt slått ned av regjeringsstyrkene og mange tusen ble drept. Senere reiste et folkelig opprør seg mot sønnen Bashar al-Assads styre i 2011 – inspirert av Den arabiske våren. Opprøret ble snart til en borgerkrig med regimestyrker på den ene siden og et fragmentert opprør bestående av et stort antall militsgrupper på den andre. Kampene foregikk hovedsakelig i urbane områder med omfattende sivile tap og enorme ødeleggelser. Regjeringen mistet kontrollen over store deler av landet til blant annet jihadistgrupper som al-Qaida og Den islamske staten (IS), men med støtte fra Iran og Russland gjenvant regimet gradvis territorium fra 2015.

Assad så ut til å ha vunnet krigen, og på starten av 2020-tallet begynte en gradvis diplomatisk normalisering med flere land i regionen. Men i desember 2024 ledet Hayat Tahrir al-Sham en overraskende offensiv, som endte med regimets fall og Assads flukt til Russland. Under den nye presidenten Ahmed al-Sharaa har overgangsregjeringen arrangert en nasjonal dialogkonferanse og introdusert en midlertidig grunnlov for en femårsperiode. Sikkerhetssituasjonen har imidlertid forblitt ustabil med israelske intervensjoner i sør, tyrkiske operasjoner i nord og voldelige sammenstøt mot alawitter i kystområdene.

• Les mer om Syrias historie, Syrias samtidshistorie og om Krigen i Syria, samt Gassangrep i Syriakrigen og Syrias kjemiske våpen og Norge.

Syria har olje- og gassforekomster som i flere år har vært landets største inntektskilde, men de er langt mindre enn i mange andre arabiske stater. Selv om tjenestesektoren utgjør størstedelen av landetes BNP, er landbruk fortsatt viktig i syrisk økonomi og samfunn. Syria har også bygd opp betydelig industri, særlig for produksjon av tekstiler og næringsmidler. Sosialisme ble innført som økonomisk politikk i 1963, og staten har spilt en sentral rolle i næringslivet.

Med oppløsningen av Sovjetunionen bortfalt økonomisk støtte, og eksporten sank. Dette førte til reformer for å oppmuntre til privat næringsvirksomhet – og til økt samarbeid og samhandel med EU. Reformene ble videreført på 2000-tallet, men krigen førte til store økonomiske tilbakeslag, både i form av kostnader (blant annet materielle ødeleggelser og redusert produksjon) og sanksjoner fra utlandet. Tidligere økonomisk vekst er dermed snudd til nedgang. Gjennom flere tiår med regional konflikt og kriger har Syria investert mye i sitt militærapparat.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Syria og Mynt, mål og vekt i Syria.

Syria har en rik kulturarv med innslag fra flere tidsepoker og influert av flere kulturer, med den arabiske og islamske som de dominerende i nyere tid. Damaskus har i flere hundreår vært et av sentrene for klassisk arabisk kultur. I moderne tid har det politiske styresettet, med begrensninger i blant annet ytringsfrihet, også satt rammer for deler av den kulturelle utfoldelse.

Kulturarv fra flere epoker, som fra gresk og romersk tid, men også eldre, er synlig i form av fortidsminner. Til de best bevarte er tempelruiner og korsfarerborger samt eldre moskeer. På UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv finnes blant annet gamlebyen i Aleppo, Bosra og Damaskus, Bel-tempelet i Palmyra og Krak des Chevaliers – den største gjenværende borgen fra korsfarertiden. Deler av kulturarven ble ødelagt under krigen i 2011–2024.

• Les mer om Skole og utdanning i Syria, Massemedier i Syria, Syrias litteratur, arabisk litteratur, kurdisk litteratur, Kunst i Syria og Musikk i Syria.

Syria har liten direkte forbindelse med Norge, både politisk og økonomisk. Mye av kontakten mellom Norge og Syria i moderne tid er knyttet til Midtøsten-konflikten samt situasjonen i Libanon, der Norge i mange år hadde et stort antall FN-soldater utplassert i UNIFIL. Norske offiserer har i mange år vært stasjonert i Syria gjennom FNs observatørkorps UNTSO, samt i observatørstyrken UNSMIS i 2012; den siste ledet av generalmajor Robert Mood fra Norge. Ved årsskiftet 2013/2014 deltok Norge i destruksjon av Syrias kjemiske våpen gjennom å bidra til transport. Norge deltar i den flernasjonale operasjonen mot Den islamske staten (IS), Operation Inherent Resolve (OIR); i 2016–2017 også med et militært bidrag for trening av syriske grupper som kjempet mot IS.

Norges ambassade i Damaskus ble i 2006 angrepet av en mobb og delvis ødelagt. Foranledningen var publiseringen av karikaturtegninger av profeten Muhammad i norske medier. I 2012 ble Norges ambassade i Damaskus stengt som følge av krigen, uten at de diplomatiske forbindelser ble brutt. Norge har under krigen i Syria gitt omfattende humanitær støtte, herunder til flyktninger i nabolandene, og har deltatt i Vennegruppen for Syria. På giverlandskonferansen for Syria i 2016 ga Norge tilsagn om et bidrag til den internasjonale hjelpeinnsatsen på ti milliarder kroner over fire år. Med en bevilgning på 2,45 milliarder i 2019 ble dette oppnådd.

I 2019 ble spørsmålet om retur av fremmedkrigere som hadde vervet seg for tjeneste i terrorgruppen Den islamske staten (IS) et politisk spørsmål i Norge. Regjeringen besluttet at personer med tilknytning til Norge, men uten norsk statsborgerskap, ikke skulle få returnere til Norge. Et parallelt spørsmål gjaldt retur av barn født av norske foreldre tilknyttet IS. Fem foreldreløse barn ble i juni 2019 hentet til Norge fra Al Hol-leiren i Syria.

I januar 2025 gjennomførte utenriksminister Espen Barth Eide det første offisielle norske besøket til Syria siden Assad-regimet falt måneden før. Eide møtte den nye lederen Ahmed al-Sharaa og understreket at det internasjonale samfunnet bør bidra til en fredelig overgang og økonomisk gjenoppbygging av landet.

Syrere utgjør den fjerde største innvandrergruppen i Norge. I 2021 bodde 32 791 syrere i Norge samt 4790 norskfødte barn med syriske innvandrerforeldre.

• Syrias historie
• Syrias samtidshistorie
• Krigen i Syria

• FN-sambandet: Syria
• Landinfo: Syria
• Regjeringen: Syria – reiseinformasjon
• BBCs landside om Syria
• CIA World Factbook om Syria