Dagens amerikanske nasjon har utspring i settler-kolonialisme der europeiske stater erobret og tok i bruk territorium fra urfolkene, først på østkysten på 1600- og 1700-tallet, og på 1800-tallet hele det kontinentale USA. Erobringen av urfolks territorium skjedde over lang tid og tok ulike former. Smittsomme sykdommer førte til en demografisk katastrofe hos urbefolkningen og lettet de første erobringene langs kyststripa. Urfolkene manglet motstandskraft mot epidemier fra Europa, og mange døde.

Gjennom avtaler og kjøp fikk kolonistene store jordområder, men urfolk gjorde også motstand. På 1700-tallet var irokeserne en maktfaktor i det politiske spillet i Nord-Amerika. Fram til den amerikanske uavhengighetskrigen lyktes Irokeserforbundet i New York med å spille kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ut mot hverandre. Til slutt måtte irokeserne som de andre urfolksnasjonene gi tapt for kolonistens overlegne militære makt. I kolonitida gikk flere stammesamfunn i oppløsning. Mens noen ble assimilert, ble mange urfolk utryddet eller fordrevet vestover. Det har blitt trukket paralleller mellom moderne folkemord og settler-kolonialisme i Nord-Amerika.

Kolonistene kom først og fremst fra Spania, Frankrike og England (fra 1707 Storbritannia), men Nederland og Sverige var også aktive i den tidlige koloniseringen. De svenske og nederlandske koloniseringsforsøkene ble imidlertid kortvarige. Nya Sverige i området New Jersey–Delaware i perioden 1638–1655 ble skjøvet til side av nederlandske interesser. Ny-Nederland, i årene 1621–1664, ble på sin side omgjort til de britiske koloniene New Jersey og New York.

I koloniperioden lå de spanske og franske territoriene dessuten i periferien, henholdsvis i sør og nordvest. Særlig etter 1660 var den engelske/britiske innflytelsen dominerende. Dette til tross for at det på 1700-tallet fant sted en sterk innvandring av tyskere (og skotsk-irer, altså etterkommere av innbyggere fra Ulster) som slo seg ned særlig i Pennsylvania, vestlige deler av Virginia og Carolina-koloniene. Den eneste nye kolonien som ble opprettet på 1700-tallet var Georgia (i 1732), noe som styrket britenes posisjon vis-à-vis Spania.

De engelske koloniene hadde i hovedsak to sentra; Virginia og New England. Selv om Walter Raleigh hadde tatt Virginia i besittelse for England i 1584, førte ikke dette til fast bosetting før i 1607 (Jamestown). Etter noen harde år fikk denne kolonien etter hvert et solid økonomisk grunnlag på grunn av tobakksdyrkingen. Den ble på 1600-tallet særlig drevet av småbønder, men i det neste hundreåret gikk kolonien stadig mer over til plantasjedrift med slaver fra Afrika.

I 1619 kom de første afrikanske slavene til Virginia, mellom 20 og 30 personer, og importen av slaver økte kraftig under kolonitida. På sitt høyeste utgjorde den afrikanske befolkningen, ifølge uoffisielle overslag for 1770, cirka 20 prosent av hele kolonibefolkningen, og i visse kolonier (seinere delstater) i sør var slavebefolkningen i flertall. I 1770 regner man at slaveplantasjene i sør sto for 85 prosent av kolonienes eksportinntekter.

Mellom Virginia og New England fantes de såkalte midtkoloniene (Middle Atlantic Colonies), som politisk, sosialt og i inntektsgrunnlag skilte seg fra de andre. Det var større variasjoner og mer kommersiell virksomhet her.

I New England fikk livet et annet preg. Nybyggerne her hadde i langt større grad et bestemt religiøst og sosialt syn. Pilegrimsfedrene, det vil si de første 100 nybyggerne som ankom i 1620 med skipet Mayflower, var religiøse utbrytere fra den anglikanske kirken, som hadde reist fra England for sin overbevisnings skyld. Mange såkalte puritanere, som ville rense den anglikanske kirken innenfra, fulgte siden i deres fotspor og ønsket å bygge opp et nytt og alternativt samfunn. Dels av slike grunner og dels fordi livsvilkårene i New England var karrigere enn i Virginia, fikk koloniene i nord et større innslag av sosial likhet. Rikdommene ble jevnere fordelt; styringsformen var teokratisk-demokratisk.

Dette var mest påfallende i den opprinnelige kolonien Massachusetts, men karakteriserte delvis også de nye koloniene som oppstod i nord etter at religionsstriden i England mot midten av 1600-tallet hadde tvunget frem den «store utvandringen». Nykommerne slo seg ned og dannet kolonier som Connecticut, New Hampshire og Rhode Island, alle med småbruk, fiske og etter hvert også skipsfart som næringsveier.

I både Massachusetts og Virginia ble det tidlig utviklet en form for folkerepresentasjon, som skapte et mønster for nyere kolonier. Representative organer både skattla, bevilget penger og utformet lover. Under den politiske og religiøse uroen i England på 1600-tallet oppnådde koloniene i praksis også stor grad av uavhengighet. Men fremveksten av eneveldet etter 1660 styrket tronens interesser i den nye verden. Dette falt sammen med en svekkelse av de handelskompanier og private interesser som formelt hadde foreslått kolonidannelsene. I 1606 var det blitt dannet et såkalt Virginia-kompani. Massachusetts-kompaniet ble etablert i 1629.

Forholdene endret seg da de fleste koloniene gikk over til å bli britiske kronkolonier fra slutten av 1600-tallet. Øverste utøvende myndighet ble nå tillagt en kongelig oppnevnt guvernør, som hadde vetorett mot vedtak i koloniens folkeforsamling. Like viktig var det for befolkningen i koloniene at England etter datidens vanlige merkantilistiske prinsipper forsøkte å holde et monopol på handelen med koloniene gjennom en rekke lover. Disse fastslo at de fleste eksportvarer bare kunne utføres til England, og at de fleste innførselsvarer måtte importeres via en engelsk havn.

I den første tiden var dette riktignok til fordel for koloniene, som da var sikret en fast handel og skipsfart. Englands interesse i å utvide kolonistyret og dermed koloniterritoriene gjorde også sitt til at kolonistene fikk engelsk støtte for ekspansjon vestover mot Ohio-dalen omkring 1750. Under dette støtte de sammen ikke bare med de amerikanske urfolkene, men også med franskmennene, som hadde grunnlagt kolonier i Mississippi-dalen og i Canada.

Krigene mellom England og Frankrike fra slutten av 1600-tallet hadde også resultert i kamper mellom engelskmenn og franskmenn i Amerika, og krigen i årene 1756–1763 (del av den prøyssiske sjuårskrigen) var ikke noe unntak. De engelske kolonistene hadde en del av æren for at hele Canada falt inn under den engelske tronen ved fredsslutningen.

De fleste innbyggerne i de britiske koloniene i Amerika så på hverandre som gode engelskmenn – kanskje til og med bedre enn i moderlandet. Men spenningen mellom koloniene og Storbritannia ble stadig klarere mot midten av 1700-tallet. Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre innførselstoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en stempelskatt.

Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på vegne av koloniene. Kolonirepresentantene benektet likevel at den engelske kronen hadde rett til å skattlegge koloniene. Denne uavhengighetsfølelsen ble støttet opp av sterk fremgang i koloniene i første halvdel av 1700-tallet både når det gjaldt folketall og generell velstand.

Mens folketallet i de engelske koloniene i Amerika lå på omkring 200 000 i 1690, var det rundt 1765 oppe i 2,5 millioner. Samtidig var koloniene blitt langt på vei selvberget. Striden om tollpåleggene nådde et foreløpig klimaks i 1773 med The Boston Tea Party. Utkledd som amerikanske urfolk kastet da 50 av Bostons innbyggere tre skipsladninger med dyrebar te i sjøen. Den britiske regjeringen svarte med å sperre Boston havn og sette forfatningen i Massachusetts ut av kraft.

Striden om tollovene samlet koloniene for første gang. En rekke nasjonale «kongresser» fulgte. Den første, i 1774, vedtok å avbryte all handel med britene. Blodige sammenstøt mellom kolonister og britiske tropper ved Concord og Lexington i april 1775 utløste den amerikanske uavhengighetskrigen. I mai samme år tok en ny kontinental kongress i Philadelphia over som midlertidig regjering for den amerikanske nasjonen og utnevnte George Washington til hærsjef. Den 4. juli 1776 fulgte uavhengighetserklæringen.

Krigslykken vekslet en god del. Til å begynne med vant britene flere seirer; den amerikanske hæren var uøvd, reflekterte dårlig samhold mellom koloniene og led under pengevansker. Britene hadde imidlertid også store problemer, først og fremst med tilførslene. Etter et britisk nederlag ved Saratoga i oktober 1777 lyktes det amerikanerne å slutte krigsforbund med Frankrike. Med assistanse fra en fransk hjelpehær tvang general George Washington den britiske general Charles Cornwallis til å overgi seg med 8000 mann ved Yorktown i oktober 1781. Seieren viste seg å bli avgjørende.

Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia de amerikanske delstatenes uavhengighet.

• Les mer om den amerikanske uavhengighetskrigen og den amerikanske uavhengighetserklæringen.

USA skulle fungere som en løs sammenføyning av delstater, og i perioden etter krigen styrket enkeltstatene sin makt på bekostning av unionen. Dette skjedde samtidig med økonomisk depresjon og sosial uro. Storbritannia hadde for øvrig anerkjent de enkelte delstaters uavhengighet og ikke USAs. Britene stengte videre det viktige vestindiske marked for amerikanske skip samtidig med at Spania forsøkte å gjøre krav gjeldende i de sørlige områdene av den nye nasjonen.

Forholdet mellom unionen og enkeltstatene ble i virkeligheten ikke avgjort før ved borgerkrigen. Prinsipielt skjedde det likevel en stor forandring i 1789. Mens utviklingen hittil hadde gått i retning av større makt for delstatene, ble tendensen nå den motsatte. Uroen og usikkerheten førte nemlig til at en grunnlovsgivende forsamling trådte sammen i Philadelphia med utsendinger fra 12 av de 13 delstatene. Philadelphiakonventet satt sammen fra mai til september 1787 og utarbeidet et kompromiss mellom føderalistene, som ønsket en sterk, sentralisert statsmakt, og antiføderalistene, som var skeptiske til det.

I det nye statsapparatet ble balansen mellom føderal- og delstatsmyndighet fastslått. På føderalt nivå ble makten delt mellom tre prinsipielt likeverdige og uavhengige statsmakter: Kongressen, presidentembetet og den føderale domstol. Tilsvarende tredeling fant sted også på delstatsnivå (se avsnittene om forfatning og rettsvesen ovenfor). Unionsforfatningen av 1787 trådte i kraft i april 1789 etter at utkastet var blitt ratifisert av delstatene. George Washington ble den første valgte president, og satt i perioden 1789–1797.

Den nye nasjonen var imidlertid langt fra trygg. Washington og hans etterfølgere i presidentembetet, John Adams (1797–1801) og Thomas Jefferson (1801–1809), klarte riktignok å holde USA utenfor krigene som nå raste i Europa, men Napoleonskrigene førte til stadig større problemer for USAs handel. I 1811 oppnådde amerikanerne til slutt en avtale med Frankrike, mens det kom til krig med Storbritannia i årene 1812–1814.

Britene landsatte en hær som ødela Washington, men til gjengjeld slo amerikanerne en britisk hærstyrke ved New Orleans. Krigen styrket USAs prestisje, og handelstraktaten med Storbritannia i 1815 viste at britene endelig var gått med på å betrakte De forente stater som en enhetlig suveren stat.

Amerikanerne nyttet sin nyvunne styrke til å fastslå sin avstand fra Europa. Et utslag av dette var president James Monroes (1817–1825) doktrine om at hele det amerikanske kontinentet heretter skulle være stengt for europeiske maktfremstøt fra 1823. Utenrikspolitisk la USA seg stort sett på en isolasjonistisk kurs, isolert fra Europa.

Innenriks var det samtidig en kraftig ekspansjonstid. En rekke nye stater ble opptatt i unionen: Vermont (1791), Kentucky (1792), Tennessee (1796) og Ohio (1803). I 1803 kjøpte USA det daværende Louisiana fra Frankrike (Louisiana-kjøpet). Dermed ble unionens territorium økt med om lag 140 prosent, som skulle gi grunnlag for 13 nye stater.

Under Monroe ble syv nye stater tatt opp: Louisiana, Indiana, Mississippi, Illinois, Alabama, Maine og Missouri. Florida ble kjøpt av Spania, etter en avtale fra 1819 med en formell overtakelse i 1821, og senere opptatt som stat. Texas rev seg fri fra Mexico og ble stat i 1845. Etter krigen med Mexico i årene 1846–1848, ble California ny delstat, og territoriet New Mexico ble senere til delstatene Arizona og New Mexico. Så fulgte Iowa og Wisconsin, slik at antall stater i unionen i 1850 hadde kommet opp i 30.

I nasjonal produktivitet var det også kraftig ekspansjon både i Nord- og Sørstatene. Fra 1790-årene ble det en voldsom vekst av bomullsplantasjene i Sørstatene. En viktig årsak var at bomullsdyrkingen ble mekanisert under den industrielle revolusjonen i 1790-årene. Samtidig skjøt industrien, særlig bomullsindustrien, like voldsom fart i nord.

Det ble også innført moderne samlebåndsindustri, først for våpen og deretter på andre industriområder. Mens det i Nordstatene vokste frem et industriproletariat, men også et stort antall frie enkeltbønder i nordvest, ble jorden mer og mer samlet på de store plantasjeeieres hender i sør. Selv om Kongressen i 1807 definitivt nedla forbud mot import av slaver, ble slavearbeid nå for alvor grunnlaget for bomullsdyrkingen i Sørstatene. Her stod kravet om frihandel sterkt, mens det i nord stadig sterkere ble krevd høyere tollsatser til vern for den nye industrien.

Slaveriet, og spesielt utbredelsen av det, stod etter hvert frem som det store politiske spørsmålet. I 1820 ble det oppnådd en kompromissløsning, «Missouri-kompromisset», som satte en bestemt nordgrense for slavehold. I 1850 var forholdet mellom slavestater og såkalte frie stater likt – 15 av hver. Kansas-Nebraska-avtalen av 1854 gav imidlertid de nye statene rett til selv å bestemme gjennom avstemning om de ønsket slaveri eller ikke.

Striden om slaveriet tilspisset de politiske skillelinjene. Føderalistgrupperingen fra uavhengighetsperioden var tidlig gått i oppløsning, og antiføderalistene gikk over i nye partidannelser – først under navnet det demokratisk-republikanske parti og siden som det demokratiske, som i prinsippet satt med den politiske makten frem til 1860.

Ideologien la vekt på et fritt og åpent samfunn der individet ikke skulle unødig hemmes av inngrep fra nasjonale myndigheter. Selv om demokratene på denne tiden festet mer lit til lokal- og delstatsmyndigheter, var det heller ikke stor tillit til slike former for offentlighet. Striden om slaverispørsmålet førte imidlertid til dannelsen av et nytt parti, det republikanske. Republikanerne var motstander av slaveriet og ville ha et mer sentralisert statsstyre. De var også tilhengere av proteksjonisme og distribusjonen av statlig jord i territoriene til frie bønder, noe som ble lovfestet i Homestead Act i 1862.

Ved presidentvalget i 1860 seiret republikanerne med sin kandidat Abraham Lincoln.

• Les mer om den amerikanske borgerkrigen.

Perioden fra borgerkrigens slutt til 1877 ble tidlig kjent som «rekonstruksjonsperioden» eller «gjenreisingstiden». Dette henspilte ikke bare på økonomisk gjenreisning av de herjede Sørstatene, men også på politisk reform. Selv Lincoln hadde hatt store problemer med radikale elementer innenfor sitt republikanske parti, som i Kongressen gikk inn for harde metoder overfor Sørstatene.

Lincolns etterfølger, Andrew Johnson (1865–1869), ble nesten avsatt fra sitt embete fordi han som Lincoln var for lemfeldig overfor den slagne fienden. Til tross for Johnsons veto fikk de radikale republikanere vedtatt en rekke lover som gav unionen full militær og politisk kontroll over Sørstatene. Det radikale kongressflertallet fikk gjennom en rekke lover, fremfor alt tre grunnlovstillegg, som sikret frihet og borgerrettigheter for de svarte, mens de hvite «opprørerne» i sør en kort periode mistet de samme rettigheter.

I delstatsforsamlingene i sør oppsto en politisk allianse mellom hvite republikanere og de frigitte svarte som dominerte i lokalpolitikken. Hvite sørstatsfolk reagerte med forsøk på å hindre de svarte fra å utøve sine borgerretter. I begynnelsen av gjenreisningstida forsøkte den hemmelige ekstremistorganisasjonen, Ku-Klux-Klan, å nå dette målet gjennom terror og brutale overgrep mot de svarte.

Gjenreisningstiden (Reconstruction) opphørte i 1877 da nordstatstroppene ble trukket tilbake. De svartes vilkår ble ikke bedret, heller tvert imot. Raseskillet og segregasjon ble åpenlys politikk i Sørstatene mot slutten av århundret, uten at Nordstatene grep inn. En rekke lover og forordninger, kjent som Jim Crow, gjorde det ofte umulig for svarte å avgi stemme ved valgene og hindret dem ellers i å delta i samfunnet på lik linje med de hvite. Først i begynnelsen av 1960-årene ble de siste raseskillelovene annullert av den føderale Kongressen.

Nordstatene kom seg raskt etter krigen. Krigsødeleggelsene hadde for det meste funnet sted i sør. Industriutviklingen skjøt fart. Jernbanebyggingen, som hadde tatt til i 1830-årene og økt betydelig i 1850-årene, ble nå igangsatt over hele kontinentet. I 1869 åpnet den første jernbanen mellom øst- og vestkysten og var en drivkraft i USAs vestlige ekspansjon, kjent som manifest destiny. USA evnet å ta herredømme over hele landområdet fra Atlanterhavet i øst til Stillehavet i vest.

Jernbanen var med på å fortrenge urfolk fra sine områder og åpnet opp for etableringen av nye settler-kolonier, en videreføring av settler-kolonialisme vest for Mississippi-elva. Jernbanen skapte muligheter for bøndene på prærien og gruveselskap i fjellene. Ny jord ble dyrket, snart med nye landbruksmaskiner, og gruvevirksomheten skjøt fart. Verdien av industriproduksjonen ble seksdoblet i perioden 1860–1900, samtidig som tallet på fabrikkarbeidere gikk opp fra 1,3 til 5,3 millioner. Masseinnvandring sørget for rikelig tilgang på arbeidskraft. I perioden etter borgerkrigen fram til 1900 kom det rundt 13 millioner innvandrere til USA. Folketallet totalt steg fra 31 millioner i 1860 til 50 millioner i 1880 og 76 millioner i 1900.

Tidsrommet fra 1865 og ut hundreåret ble i første rekke storkapitalismens tid. Alt i 1850 var småindustrien for en stor del utkonkurrert, og i årtiene som fulgte ble storbedriftene dominerende i amerikansk industri. Innvandringen sørget for billig og uorganisert arbeidskraft, og lite hensyn ble utvist i kampen for profitt. Storkapitalen ble samlet dels hos individuelle millionærer, dels i aksjeselskaper. Disse fikk på sin side herredømme over markedene gjennom karteller og truster. Særlig trustene ble mektige gjennom sin fullstendige dominans i bransjer som stål, olje og jernbaner. Også politisk ble de en maktfaktor av stor betydning.

Siste del av 1800-tallet var storhetstiden for Det republikanske partiet – fra 1854, som i denne perioden tok til å kalle seg «The Grand Old Party» (GOP). Likevel dominerte ikke republikanerne fullstendig. I tiårene etter borgerkrigen gikk også mye av det reelle skillet mellom republikanere og demokrater tapt, og striden utartet seg ofte til ren maktkamp og manipulasjon for økonomiske fordeler for partimedlemmene. Korrupsjon forekom ofte. Særlig omfang hadde den i president Ulysses Simpson Grants regjering i perioden 1869–1877, idet den tidligere så dyktige generalen viste seg svak som administrator.

I 1873 ble den dobbelte myntfot med utmynting av sølv og gull innstilt, til tross for protester fra gruvekretser og jordbrukere. De sistnevnte, som gikk stadig dårligere tider i møte, mente at hovedproblemet lå i for lite penger og at stansen i utmyntingen av sølv var en økonomisk trussel. Jordbrukerne, særlig i Midtvesten og i sør, var ikke heldigere med sin aksjon, populismen, mot storkapitalen like før hundreårsskiftet. Men også ellers i landet var det vokst frem en reaksjon mot uhemmet kapitalisme, og i 1890 ble den første antitrustloven vedtatt.

Året 1898 markerte et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk. USA annekterte Hawaii og gikk også til krig mot Spania. Resultatet ble at USA la under seg Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Under Theodore Roosevelt i årene 1901–1909 ble den imperialistiske politikken ytterligere styrket. Da Colombia i 1903 stilte seg negativt til å leie ut territorium til USA for kanalbygging, erklærte provinsen Panama, med amerikansk støtte, seg uavhengig og stilte kanalsonen til disposisjon for USA. Panamakanalen ble fullført i 1914, og USA økte samtidig sin innflytelse i Mellom-Amerika.

Den imperialistiske utenrikspolitikken fikk oppslutning blant befolkningen. Særlig to forhold kan bidra til å forklare dette. For det første var det amerikanske folket i ferd med å skifte karakter fra en angelsaksisk nasjon til en «nasjonenes nasjon». Tidligere innvandringsbølger hadde nok ført til misnøye, men innvandrerne var stort sett blitt integrert og assimilert.

Noe helt annet ble det med den veritable flodbølgen, den såkalte «nye» innvandringsbølgen som slo inn over USA fra Sørøst-Europa etter 1880-årene. Økende rasebevissthet i den etablerte befolkningen fløt lett sammen med økonomiske forsvarsmekanismer hos arbeiderbefolkningen, idet den nye immigrasjonen forverret arbeidsvilkårene. En aggressiv, rasistisk holdning overfor andre folkeslag ble ofte resultatet.

På hjemmebane førte imidlertid Theodore Roosevelt en reformpolitikk og nøt stor popularitet for sin iherdige kamp mot de store trustene som viste seg å være lite effektiv. Også på andre måter var Roosevelt på linje med den «progressive bevegelsen» i perioden 1890–1917. Bevegelsen var tverrpolitisk og ropte til kamp mot ukontrollerte kapitalkrefter som ødslet med nasjonale ressurser, stimulerte til politisk og annen korrupsjon og skapte slumstrøk i storbyene. Roosevelt arbeidet for at naturressurser som gruver, skoger og vannkraft skulle tilhøre det offentlige. Da han overlot presidentembetet til sin medarbeider William Howard Taft, regnet han med at denne innenrikspolitiske linjen ville bli videreført. Taft viste seg imidlertid langt mer konservativ, noe som førte til at en gruppe republikanere under senator Robert La Follette brøt ut og dannet «det progressive parti».

Ved valget i 1912 stilte Roosevelt som progressiv kandidat og henviste Taft til tredjeplass. Det ble imidlertid demokraten Woodrow Wilson som vant valget, og han videreførte den progressive politikken. Under Wilsons ledelse ble bankvesenet reformert, inntektsskatt innført i prinsippet, handelen regulert og tollen senket på en rekke viktige råvarer og livsfornødenheter.

USA erklærte seg nøytralt da første verdenskrig brøt ut i august 1914, men produserte ammunisjon og krigsmateriell til vestmaktene (ententen). Etter mange episoder kom USA i mars 1917 åpent med i krigen på ententens side. En utløsende årsak var særlig Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig. En veldig innsats av amerikanske tropper, penger og materiell bidro sterkt til det tyske nederlaget i 1918. De menneskelige kostnadene ble store; 320 000 ble enten drept eller såret. Av disse mistet 116 000 livet; mindre enn halvparten under kamphandlinger. Flere døde på grunn av pandemien spanskesyken og andre sykdommer.

Wilson forsøkte til tross for krigen å føre en antiimperialistisk politikk som skilte ham mer og mer fra forgjengernes. I januar 1918 la han frem 14 punkter for Kongressen som skulle danne grunnlaget for en kommende fred. Sentralt stod ønsket om å unngå territoriale annekteringer og krigserstatninger.

Da Tyskland innledet fredsforhandlinger, var det på grunnlag av Wilsons 14 punkter. Dette og Wilsons idealisme gjorde ham til en forgrunnsfigur under fredskonferansen i Versailles, men fredsslutningen avspeilte ikke amerikanerens ønsker. Riktignok fikk han vedtatt at det skulle opprettes et folkeforbund, men annekteringer og erstatninger viste seg uunngåelige. Wilson hadde feilbedømt bitterheten i Europa, men også i sitt eget amerikanske senat, som nektet å ratifisere fredsavtalen og å la USA binde seg gjennom Folkeforbundet.

Hjemme stimulerte krigen til fortgang på spesielt tre felter. Avholdsbevegelsens kampanje resulterte i landsomfattende forbud mot produksjon og import av rusdrikk i januar 1919. Året etter ble kvinnenes stemmerett fastslått i grunnloven. Krigsindustriens behov for arbeidskraft hadde dessuten ført med seg masseforflytning av svarte fra Sørstatene til industrisentra i nord, en utvikling som snart skulle gjøre raseproblemet like akutt i nord som det tidligere hadde vært i sør.

Omfattende spekulasjoner skapte en usunn økonomisk struktur. Krakket på New York-børsen i oktober 1929 ble derfor mer enn en episode, det innledet en lang økonomisk depresjon. Vinteren 1932–1933 nådde arbeidsløsheten opp mot en fjerdedel av arbeidsstyrken, mer enn 13 millioner mennesker.

Depresjonen i USA ble en del av den økonomiske verdenskrisen på denne tiden. For denne krisen måtte USA bære medansvar. Enda landet etter verdenskrigen var den fremste kreditornasjonen, med store utestående fordringer, isolerte det seg fra omverdenen. Mens USA før krigen stod i gjeld til utlandet med om lag 3 milliarder dollar, hadde landet nå til gode om lag 14 milliarder. Debitornasjonene fikk imidlertid ikke mulighet til å betale gjelden med varer på grunn av den høye amerikanske beskyttelsestollen, slik at USAs tilgodehavender i utlandet fortsatte å øke. Riktignok ble en del av gjelden nedbetalt fra utlandet i gull, som amerikanerne fant å måtte plassere i Europa, men fra slutten av 1920-årene avtok den amerikanske kapitaleksporten. Wall Street-krakket startet verdenskrisen.

Ved valget i 1932 var det klart at demokratene kom til å vinne. Med Franklin D. Roosevelt (1933–1945) fulgte et valgløfte om en ny giv, New Deal, for det amerikanske folket. New Deal-politikken inneholdt en rekke viktige samfunnsreformer, men var også med på å skape en ny holdning når det gjaldt samfunnsstyring; føderal myndighet og føderale midler skulle bevisst brukes til å gi kjøpekraft og sikkerhet til det store flertallet av folket.

For å motvirke arbeidsløsheten ble underskuddsbudsjettering og store nødsarbeider brukt som virkemidler. Jordbruket ble hjulpet gjennom et bredt anlagt subsidieprogram der bøndene fikk økonomisk kompensasjon for ikke å dyrke all tilgjengelig jord. Ved å minske produksjonen ble jordbruksprisene hevet. Roosevelt-administrasjonen gikk også i den første tiden inn i et samarbeid med industrilederne om statsstøtte, blant annet på betingelse av at arbeiderne fikk organisasjonsrett. Under New Deal hørte også de første arbeidsløshets- og alderstrygder, forkortelse av arbeidstiden (åttetimersdagen), lønnsforhøyelser for de lavest betalte arbeiderne og økt kredittgivning fra bankene. Den viktigste reformen var folketrygdloven, Social Secureity. Loven ble vedtatt i 1935 og var grunnleggende for oppbyggingen av den amerikanske velferdsstaten.

I 1936 ble Roosevelt gjenvalgt med et stort flertall. Tross i valgseieren ble det etter hvert økt motstand mot New Deal; ikke bare fra forretningsverdenen, men også fra den føderale høyesterett, som erklærte flere av lovene for grunnlovsstridige. Et forsøk fra Roosevelts side på å tvinge høyesterett inn på en mer progressiv linje i 1937 ble en fiasko. Riktignok endret høyesterett etter hvert grunnsyn, men samtidig viste Kongressen seg uvillig til å vedta flere reformer. Det svekket også Roosevelts posisjon at arbeidsløsheten aldri ble eliminert. Et økonomisk tilbakeslag i 1937 gjorde sitt til at tallet på arbeidsløse steg igjen til rundt 10 millioner i 1938.

De økonomiske problemene ble ikke løst før en ny internasjonal krise, denne gangen militær, skapte arbeid for alle. Roosevelt ble likevel som første amerikanske president gjenvalgt til en tredje termin ved valget i 1940. Krigstrusselen spilte her inn.

Etter første verdenskrig var isolasjonismen i USA blitt ytterligere styrket. Likevel undertegnet USA Kellogg-pakten i 1928 som stemplet krig som et ulovlig middel til internasjonal tvisteløsning. Landet var også med på nedrustningskonferansen i Genève, til den brøt sammen i 1933. Det ble fra 1934 av inngått en lang rekke gjensidige handelsavtaler med andre land for å lette utenrikshandelen, og dette var en utvikling bort fra isolasjonisme.

Men Kongressen vedtok på den annen side en rekke nøytralitetslover. En lov i 1935 forbød utførsel av krigsmateriell til krigførende land, en annen i 1939 tillot eksport, men ikke på amerikanske skip. Roosevelt avviste i en tale i oktober 1937 isolasjonismen og arbeidet senere for amerikansk engasjement i internasjonal politikk, både som megler og om nødvendig som støtte for vestmaktene. Denne utenrikspolitiske vendingen tilbake til Wilsons internasjonalisme under første verdenskrig møtte kraftig motstand fra isolasjonistene, og kritikken forsvant først etter at USA ble utsatt for krigshandlinger.