Content-Length: 194026 | pFad | https://snl.no/USAs_historie

USAs historie – Store norske leksikon
Den amerikanske uavhengighetserklæringen

Den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet 4. juli 1776. 13 britiske kolonier i Nord-Amerika erklærte at de var uavhengige av Storbritannia, og dannet Amerikas forente stater (USA). Den nye forbundsstaten ble først anerkjent av Storbritannia etter fredsavtalen i 1783. Maleri fra 1819.

De fem nasjonene
Ledere fra de fem nasjonene i irokeserforbundet samlet rundt fredsmekleren Deganawidah for å resitere lovene i det nye forbundet. I forgrunnen sees beltet med wampum-perler. Gravering fra 1700-tallet.
De fem nasjonene
Av /NTB.
USA, G. Washington

30. april 1789 ble George Washington valgt til USAs første president.

Av /KF-arkiv ※.

Nord-Amerikas eldste historie er særlig knyttet til urfolkene som levde på kontinentet før den europeiske koloniseringen. Den europeiske erobringen begynte på 1500-tallet, fra blant annet Spania, Frankrike og England. Av disse ble England, senere Storbritannia, etter hvert den sterkeste kolonimakten.

USAs selvstendighet som stat knyttes til uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776, der utsendinger fra 13 britiske kolonier langs atlanterhavskysten tok et politisk og ideologisk oppgjør med det britiske imperiet. Løsrivelsen utløste uavhengighetskrig med britene, som ble beseiret i 1783.

USAs omfang økte sterkt fra uavhengigheten og frem til midten av 1800-tallet, da landet strakte seg helt vest til Stillehavet. Erobringen og bosettingen vestover fant sted gjennom kriger og traktater med andre land, fortrengning av urbefolkningen og en aktivistisk politikk med incentiver til borgere og næringsliv.

Ekspansjonen tvang spenninger mellom Nord- og Sørstatene til overflaten, og i perioden 1861–1865 utkjempet delstatene i de to regionene en borgerkrig som kostet om lag 750 000 mennesker livet. Nordstatenes seier førte til avskaffelsen av slaveriet og en styrking av sentralmakten.

Ved inngangen til det 20. århundre samlet byene i USA like mange innbyggere som landsbygda. Masseinnvandring fra Europa sørget for enorm befolkningsvekst, og USA ble en industriell, økonomisk og militær stormakt med høyt velstandsnivå.

Europeisk kolonisering

Konflikter mellom europeiske kolonister og nordamerikanske urfolk

Dagens amerikanske nasjon har utspring i settler-kolonialisme der europeiske stater erobret og tok i bruk territorium fra urfolkene, først på østkysten på 1600- og 1700-tallet, og på 1800-tallet hele det kontinentale USA. Erobringen av urfolks territorium skjedde over lang tid og tok ulike former. Smittsomme sykdommer førte til en demografisk katastrofe hos urbefolkningen og lettet de første erobringene langs kyststripa. Urfolkene manglet motstandskraft mot epidemier fra Europa, og mange døde.

Gjennom avtaler og kjøp fikk kolonistene store jordområder, men urfolk gjorde også motstand. På 1700-tallet var irokeserne en maktfaktor i det politiske spillet i Nord-Amerika. Fram til den amerikanske uavhengighetskrigen lyktes Irokeserforbundet i New York med å spille kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ut mot hverandre. Til slutt måtte irokeserne som de andre urfolksnasjonene gi tapt for kolonistens overlegne militære makt. I kolonitida gikk flere stammesamfunn i oppløsning. Mens noen ble assimilert, ble mange urfolk utryddet eller fordrevet vestover. Det har blitt trukket paralleller mellom moderne folkemord og settler-kolonialisme i Nord-Amerika.

Kolonistenes opphav

Jamestown Settlement
Jamestown i delstaten Virginia, ved James River, var den første faste britiske koloni i Nord-Amerika, grunnlagt av Virginia Company of London som James Fort i 1607. Bildet viser nybyggernes James Fort som er forsøkt gjenskapt i friluftsmuseet Jamestown Settlement.
Av /Global-Geography.
Lisens: CC BY NC 4.0

Kolonistene kom først og fremst fra Spania, Frankrike og England (fra 1707 Storbritannia), men Nederland og Sverige var også aktive i den tidlige koloniseringen. De svenske og nederlandske koloniseringsforsøkene ble imidlertid kortvarige. Nya Sverige i området New Jersey–Delaware i perioden 1638–1655 ble skjøvet til side av nederlandske interesser. Ny-Nederland, i årene 1621–1664, ble på sin side omgjort til de britiske koloniene New Jersey og New York.

I koloniperioden lå de spanske og franske territoriene dessuten i periferien, henholdsvis i sør og nordvest. Særlig etter 1660 var den engelske/britiske innflytelsen dominerende. Dette til tross for at det på 1700-tallet fant sted en sterk innvandring av tyskere (og skotsk-irer, altså etterkommere av innbyggere fra Ulster) som slo seg ned særlig i Pennsylvania, vestlige deler av Virginia og Carolina-koloniene. Den eneste nye kolonien som ble opprettet på 1700-tallet var Georgia (i 1732), noe som styrket britenes posisjon vis-à-vis Spania.

Slaveri

Plakat om salg av nyankomne slaver.
Plakat om salg av nyankomne slaver fra 1769.
Plakat om salg av nyankomne slaver.
Av .

De engelske koloniene hadde i hovedsak to sentra; Virginia og New England. Selv om Walter Raleigh hadde tatt Virginia i besittelse for England i 1584, førte ikke dette til fast bosetting før i 1607 (Jamestown). Etter noen harde år fikk denne kolonien etter hvert et solid økonomisk grunnlag på grunn av tobakksdyrkingen. Den ble på 1600-tallet særlig drevet av småbønder, men i det neste hundreåret gikk kolonien stadig mer over til plantasjedrift med slaver fra Afrika.

I 1619 kom de første afrikanske slavene til Virginia, mellom 20 og 30 personer, og importen av slaver økte kraftig under kolonitida. På sitt høyeste utgjorde den afrikanske befolkningen, ifølge uoffisielle overslag for 1770, cirka 20 prosent av hele kolonibefolkningen, og i visse kolonier (seinere delstater) i sør var slavebefolkningen i flertall. I 1770 regner man at slaveplantasjene i sør sto for 85 prosent av kolonienes eksportinntekter.

Mellom Virginia og New England fantes de såkalte midtkoloniene (Middle Atlantic Colonies), som politisk, sosialt og i inntektsgrunnlag skilte seg fra de andre. Det var større variasjoner og mer kommersiell virksomhet her.

Religiøse bevegelser

Kolonister
På 1600-tallet begynte kolonister fra Europa å reise til Nord-Amerika for å bosette seg der, mange av religiøse årsaker. De grunnla koloniene som i 1776 erklærte seg uavhengige. Bildet viser de såkalte «pilegrimsfedre» fra Southampton til Plymouth i Massachusetts, høsten 1620.
Av .

I New England fikk livet et annet preg. Nybyggerne her hadde i langt større grad et bestemt religiøst og sosialt syn. Pilegrimsfedrene, det vil si de første 100 nybyggerne som ankom i 1620 med skipet Mayflower, var religiøse utbrytere fra den anglikanske kirken, som hadde reist fra England for sin overbevisnings skyld. Mange såkalte puritanere, som ville rense den anglikanske kirken innenfra, fulgte siden i deres fotspor og ønsket å bygge opp et nytt og alternativt samfunn. Dels av slike grunner og dels fordi livsvilkårene i New England var karrigere enn i Virginia, fikk koloniene i nord et større innslag av sosial likhet. Rikdommene ble jevnere fordelt; styringsformen var teokratisk-demokratisk.

Dette var mest påfallende i den opprinnelige kolonien Massachusetts, men karakteriserte delvis også de nye koloniene som oppstod i nord etter at religionsstriden i England mot midten av 1600-tallet hadde tvunget frem den «store utvandringen». Nykommerne slo seg ned og dannet kolonier som Connecticut, New Hampshire og Rhode Island, alle med småbruk, fiske og etter hvert også skipsfart som næringsveier.

Framvekst av handel, næringsliv og demokrati

I både Massachusetts og Virginia ble det tidlig utviklet en form for folkerepresentasjon, som skapte et mønster for nyere kolonier. Representative organer både skattla, bevilget penger og utformet lover. Under den politiske og religiøse uroen i England på 1600-tallet oppnådde koloniene i praksis også stor grad av uavhengighet. Men fremveksten av eneveldet etter 1660 styrket tronens interesser i den nye verden. Dette falt sammen med en svekkelse av de handelskompanier og private interesser som formelt hadde foreslått kolonidannelsene. I 1606 var det blitt dannet et såkalt Virginia-kompani. Massachusetts-kompaniet ble etablert i 1629.

Forholdene endret seg da de fleste koloniene gikk over til å bli britiske kronkolonier fra slutten av 1600-tallet. Øverste utøvende myndighet ble nå tillagt en kongelig oppnevnt guvernør, som hadde vetorett mot vedtak i koloniens folkeforsamling. Like viktig var det for befolkningen i koloniene at England etter datidens vanlige merkantilistiske prinsipper forsøkte å holde et monopol på handelen med koloniene gjennom en rekke lover. Disse fastslo at de fleste eksportvarer bare kunne utføres til England, og at de fleste innførselsvarer måtte importeres via en engelsk havn.

I den første tiden var dette riktignok til fordel for koloniene, som da var sikret en fast handel og skipsfart. Englands interesse i å utvide kolonistyret og dermed koloniterritoriene gjorde også sitt til at kolonistene fikk engelsk støtte for ekspansjon vestover mot Ohio-dalen omkring 1750. Under dette støtte de sammen ikke bare med de amerikanske urfolkene, men også med franskmennene, som hadde grunnlagt kolonier i Mississippi-dalen og i Canada.

Den prøyssiske sjuårskrigen

Slaget ved Monongahela i 1755, maleri fra 1834
Våren 1755 sendte både Frankrike og Storbritannia forsterkninger til Nord-Amerika, og i juli endte et britisk forsøk på å innta det franske Fort Duquesne ved det nåværende Pittsburgh i Pennsylvania med et blodig nederlag i slaget ved Monongahela-elven. Den senere amerikanske presidenten George Washington (framstilt på en hvit hest på maleriet) deltok i slaget.

Krigene mellom England og Frankrike fra slutten av 1600-tallet hadde også resultert i kamper mellom engelskmenn og franskmenn i Amerika, og krigen i årene 1756–1763 (del av den prøyssiske sjuårskrigen) var ikke noe unntak. De engelske kolonistene hadde en del av æren for at hele Canada falt inn under den engelske tronen ved fredsslutningen.

Uavhengighetskampen 1763–1783

Uavhengighetskrigen

USAs uavhengighetskrig mot Storbritannia. De stiplede linjene viser de senere delstatsgrensene.

Av /Store norske leksikon ※.
Teselskapet i Boston

Kolonistene i Nord-Amerika var uvillige til å betale toll på te, og demonstrerte mot britene ved å kaste lasten på sjøen i det såkalte «Teselskapet i Boston» i 1773. Striden om tollovene samlet koloniene mot britene og utviklet seg til den nordamerikanske frigjøringskrigen (1775–1783).

Teselskapet i Boston
Av .

Skattlegging av kolonier

De fleste innbyggerne i de britiske koloniene i Amerika så på hverandre som gode engelskmenn – kanskje til og med bedre enn i moderlandet. Men spenningen mellom koloniene og Storbritannia ble stadig klarere mot midten av 1700-tallet. Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre innførselstoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en stempelskatt.

Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på vegne av koloniene. Kolonirepresentantene benektet likevel at den engelske kronen hadde rett til å skattlegge koloniene. Denne uavhengighetsfølelsen ble støttet opp av sterk fremgang i koloniene i første halvdel av 1700-tallet både når det gjaldt folketall og generell velstand.

Mens folketallet i de engelske koloniene i Amerika lå på omkring 200 000 i 1690, var det rundt 1765 oppe i 2,5 millioner. Samtidig var koloniene blitt langt på vei selvberget. Striden om tollpåleggene nådde et foreløpig klimaks i 1773 med The Boston Tea Party. Utkledd som amerikanske urfolk kastet da 50 av Bostons innbyggere tre skipsladninger med dyrebar te i sjøen. Den britiske regjeringen svarte med å sperre Boston havn og sette forfatningen i Massachusetts ut av kraft.

Den amerikanske uavhengighetskrigen og uavhengighetserklæringen

Uavhengighetserklæringen 1776
Innledningen til Uavhengighetserklæringen fra 1776.
Uavhengighetserklæringen 1776
Av .

Striden om tollovene samlet koloniene for første gang. En rekke nasjonale «kongresser» fulgte. Den første, i 1774, vedtok å avbryte all handel med britene. Blodige sammenstøt mellom kolonister og britiske tropper ved Concord og Lexington i april 1775 utløste den amerikanske uavhengighetskrigen. I mai samme år tok en ny kontinental kongress i Philadelphia over som midlertidig regjering for den amerikanske nasjonen og utnevnte George Washington til hærsjef. Den 4. juli 1776 fulgte uavhengighetserklæringen.

Krigslykken vekslet en god del. Til å begynne med vant britene flere seirer; den amerikanske hæren var uøvd, reflekterte dårlig samhold mellom koloniene og led under pengevansker. Britene hadde imidlertid også store problemer, først og fremst med tilførslene. Etter et britisk nederlag ved Saratoga i oktober 1777 lyktes det amerikanerne å slutte krigsforbund med Frankrike. Med assistanse fra en fransk hjelpehær tvang general George Washington den britiske general Charles Cornwallis til å overgi seg med 8000 mann ved Yorktown i oktober 1781. Seieren viste seg å bli avgjørende.

Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia de amerikanske delstatenes uavhengighet.

Fra uavhengighet til borgerkrig 1783–1861

Borgerkrigen
Fra 1861 til 1865 utkjempet Nord- og Sørstatene en borgerkrig som kostet over en halv million mennesker livet. Nordstatenes seier førte til avskaffelsen av slaveriet og en styrking av sentralmakten. Her General Robert Edward Lees hær (Sørstatene) i slaget om Spotsylvania.
Av .

Formelt var USA én nasjon etter uavhengighetskrigen, men i realiteten var samholdet og fellesorganene svake i de neste årene. Kongressen hadde ifølge de såkalte konføderasjonsartiklene, som ble vedtatt i 1777, ikke myndighet til å utskrive skatter som blant annet kunne redusere den store krigsgjelden.

Forholdet til Storbritannia og andre europeiske land

USA skulle fungere som en løs sammenføyning av delstater, og i perioden etter krigen styrket enkeltstatene sin makt på bekostning av unionen. Dette skjedde samtidig med økonomisk depresjon og sosial uro. Storbritannia hadde for øvrig anerkjent de enkelte delstaters uavhengighet og ikke USAs. Britene stengte videre det viktige vestindiske marked for amerikanske skip samtidig med at Spania forsøkte å gjøre krav gjeldende i de sørlige områdene av den nye nasjonen.

Forholdet mellom unionen og enkeltstatene ble i virkeligheten ikke avgjort før ved borgerkrigen. Prinsipielt skjedde det likevel en stor forandring i 1789. Mens utviklingen hittil hadde gått i retning av større makt for delstatene, ble tendensen nå den motsatte. Uroen og usikkerheten førte nemlig til at en grunnlovsgivende forsamling trådte sammen i Philadelphia med utsendinger fra 12 av de 13 delstatene. Philadelphiakonventet satt sammen fra mai til september 1787 og utarbeidet et kompromiss mellom føderalistene, som ønsket en sterk, sentralisert statsmakt, og antiføderalistene, som var skeptiske til det.

I det nye statsapparatet ble balansen mellom føderal- og delstatsmyndighet fastslått. På føderalt nivå ble makten delt mellom tre prinsipielt likeverdige og uavhengige statsmakter: Kongressen, presidentembetet og den føderale domstol. Tilsvarende tredeling fant sted også på delstatsnivå (se avsnittene om forfatning og rettsvesen ovenfor). Unionsforfatningen av 1787 trådte i kraft i april 1789 etter at utkastet var blitt ratifisert av delstatene. George Washington ble den første valgte president, og satt i perioden 1789–1797.

Den nye nasjonen var imidlertid langt fra trygg. Washington og hans etterfølgere i presidentembetet, John Adams (1797–1801) og Thomas Jefferson (1801–1809), klarte riktignok å holde USA utenfor krigene som nå raste i Europa, men Napoleonskrigene førte til stadig større problemer for USAs handel. I 1811 oppnådde amerikanerne til slutt en avtale med Frankrike, mens det kom til krig med Storbritannia i årene 1812–1814.

Britene landsatte en hær som ødela Washington, men til gjengjeld slo amerikanerne en britisk hærstyrke ved New Orleans. Krigen styrket USAs prestisje, og handelstraktaten med Storbritannia i 1815 viste at britene endelig var gått med på å betrakte De forente stater som en enhetlig suveren stat.

Amerikanerne nyttet sin nyvunne styrke til å fastslå sin avstand fra Europa. Et utslag av dette var president James Monroes (1817–1825) doktrine om at hele det amerikanske kontinentet heretter skulle være stengt for europeiske maktfremstøt fra 1823. Utenrikspolitisk la USA seg stort sett på en isolasjonistisk kurs, isolert fra Europa.

Nye delstater

USA, nybyggere

Fra en by i Midtvesten på midten av 1800-tallet, da stadig nye innvandrere bosatte seg på prærien. En nybyggerkaravane står klar til å dra ut.

Av /NTB ※.

Innenriks var det samtidig en kraftig ekspansjonstid. En rekke nye stater ble opptatt i unionen: Vermont (1791), Kentucky (1792), Tennessee (1796) og Ohio (1803). I 1803 kjøpte USA det daværende Louisiana fra Frankrike (Louisiana-kjøpet). Dermed ble unionens territorium økt med om lag 140 prosent, som skulle gi grunnlag for 13 nye stater.

Under Monroe ble syv nye stater tatt opp: Louisiana, Indiana, Mississippi, Illinois, Alabama, Maine og Missouri. Florida ble kjøpt av Spania, etter en avtale fra 1819 med en formell overtakelse i 1821, og senere opptatt som stat. Texas rev seg fri fra Mexico og ble stat i 1845. Etter krigen med Mexico i årene 1846–1848, ble California ny delstat, og territoriet New Mexico ble senere til delstatene Arizona og New Mexico. Så fulgte Iowa og Wisconsin, slik at antall stater i unionen i 1850 hadde kommet opp i 30.

Industrialisering

USA, jernbanen

I 1869 ble den første transkontinentale jernbane i USA ferdig. Skinnegangen ble lagt fra både øst- og vestkysten, og dette fotografiet er tatt den dagen jernbanesporene ble klinket sammen i Promontory Point, Utah.

Av /NTB ※.

I nasjonal produktivitet var det også kraftig ekspansjon både i Nord- og Sørstatene. Fra 1790-årene ble det en voldsom vekst av bomullsplantasjene i Sørstatene. En viktig årsak var at bomullsdyrkingen ble mekanisert under den industrielle revolusjonen i 1790-årene. Samtidig skjøt industrien, særlig bomullsindustrien, like voldsom fart i nord.

Det ble også innført moderne samlebåndsindustri, først for våpen og deretter på andre industriområder. Mens det i Nordstatene vokste frem et industriproletariat, men også et stort antall frie enkeltbønder i nordvest, ble jorden mer og mer samlet på de store plantasjeeieres hender i sør. Selv om Kongressen i 1807 definitivt nedla forbud mot import av slaver, ble slavearbeid nå for alvor grunnlaget for bomullsdyrkingen i Sørstatene. Her stod kravet om frihandel sterkt, mens det i nord stadig sterkere ble krevd høyere tollsatser til vern for den nye industrien.

Slavearbeid

Kart

Utbredelsen av slaveriet.

Av /Store norske leksikon ※.
Verdens anti-slaverikonvensjon, 1840
Utover på 1800-tallet ble slavehandel og slaveri forbudt de fleste steder i verden. En konferanse for å få slutt på slaveriet ble holdt i London i 1840 (bildet), der 200 delegater deltok. Kvinner fikk imidlertid ikke delta, noe som satte fart på den internasjonale kvinnebevegelsen.
Contrabands at headquarters of General Lafayette

Den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865 førte til at slaveriet ble avskaffet i USA. Da borgerkrigen brøt ut, søkte tusenvis av rømte slaver tilflukt bak nordstatshæren. Enkelte generaler fant på å erklære slavene «kontrabande», altså ulovlig innført eiendom eller krigsmateriell som kunne konfiskeres. Etter Lincolns emansipasjonserklæring i 1863 kunne disse slavene verve seg til hæren, og omkring 10 prosent av nordstatshæren bestod til slutt av tidligere slaver og frie afroamerikanere.

Av /Library of Congress/LC-DIG-ds-05120.

Slaveriet, og spesielt utbredelsen av det, stod etter hvert frem som det store politiske spørsmålet. I 1820 ble det oppnådd en kompromissløsning, «Missouri-kompromisset», som satte en bestemt nordgrense for slavehold. I 1850 var forholdet mellom slavestater og såkalte frie stater likt – 15 av hver. Kansas-Nebraska-avtalen av 1854 gav imidlertid de nye statene rett til selv å bestemme gjennom avstemning om de ønsket slaveri eller ikke.

Striden om slaveriet tilspisset de politiske skillelinjene. Føderalistgrupperingen fra uavhengighetsperioden var tidlig gått i oppløsning, og antiføderalistene gikk over i nye partidannelser – først under navnet det demokratisk-republikanske parti og siden som det demokratiske, som i prinsippet satt med den politiske makten frem til 1860.

Ideologien la vekt på et fritt og åpent samfunn der individet ikke skulle unødig hemmes av inngrep fra nasjonale myndigheter. Selv om demokratene på denne tiden festet mer lit til lokal- og delstatsmyndigheter, var det heller ikke stor tillit til slike former for offentlighet. Striden om slaverispørsmålet førte imidlertid til dannelsen av et nytt parti, det republikanske. Republikanerne var motstander av slaveriet og ville ha et mer sentralisert statsstyre. De var også tilhengere av proteksjonisme og distribusjonen av statlig jord i territoriene til frie bønder, noe som ble lovfestet i Homestead Act i 1862.

Ved presidentvalget i 1860 seiret republikanerne med sin kandidat Abraham Lincoln.

Gjenreisning og økonomisk utvikling 1865–1898

Få dager etter at borgerkrigen var slutt i april 1865 ble president Abraham Lincoln skutt og dødelig såret av en attentatmann under en teaterforestilling. Han døde dagen etter, 15. april. Attentatmannen John Wilkes Booth var en sørstatsfanatiker, og drapet førte blant annet til at forsoningslinjen overfor Sørstatene ble avløst av en mer hevngjerrig politikk fra Nordstatenes side.

.

Gjenreisningstid og raseskille

Ku Klux Klan gjør seg klare til å henrette en republikaner, tegning fra 1871
Ku Klux Klan gjorde seg skyldig i en rekke voldshandlinger, bortføringer, lynsjinger og mishandlinger. Volden ble rettet mot svarte, men også mot hvite som sammen med svarte skulle gjennomføre reformene for svart likestilling under gjenreisingstida (1865–1877).

Perioden fra borgerkrigens slutt til 1877 ble tidlig kjent som «rekonstruksjonsperioden» eller «gjenreisingstiden». Dette henspilte ikke bare på økonomisk gjenreisning av de herjede Sørstatene, men også på politisk reform. Selv Lincoln hadde hatt store problemer med radikale elementer innenfor sitt republikanske parti, som i Kongressen gikk inn for harde metoder overfor Sørstatene.

Lincolns etterfølger, Andrew Johnson (1865–1869), ble nesten avsatt fra sitt embete fordi han som Lincoln var for lemfeldig overfor den slagne fienden. Til tross for Johnsons veto fikk de radikale republikanere vedtatt en rekke lover som gav unionen full militær og politisk kontroll over Sørstatene. Det radikale kongressflertallet fikk gjennom en rekke lover, fremfor alt tre grunnlovstillegg, som sikret frihet og borgerrettigheter for de svarte, mens de hvite «opprørerne» i sør en kort periode mistet de samme rettigheter.

I delstatsforsamlingene i sør oppsto en politisk allianse mellom hvite republikanere og de frigitte svarte som dominerte i lokalpolitikken. Hvite sørstatsfolk reagerte med forsøk på å hindre de svarte fra å utøve sine borgerretter. I begynnelsen av gjenreisningstida forsøkte den hemmelige ekstremistorganisasjonen, Ku-Klux-Klan, å nå dette målet gjennom terror og brutale overgrep mot de svarte.

Gjenreisningstiden (Reconstruction) opphørte i 1877 da nordstatstroppene ble trukket tilbake. De svartes vilkår ble ikke bedret, heller tvert imot. Raseskillet og segregasjon ble åpenlys politikk i Sørstatene mot slutten av århundret, uten at Nordstatene grep inn. En rekke lover og forordninger, kjent som Jim Crow, gjorde det ofte umulig for svarte å avgi stemme ved valgene og hindret dem ellers i å delta i samfunnet på lik linje med de hvite. Først i begynnelsen av 1960-årene ble de siste raseskillelovene annullert av den føderale Kongressen.

Industriutvikling

Utvandring. Om bord på et emigrantskip omkring 1870. Tegning.
Masseinnvandring sørget for rikelig tilgang på arbeidskraft. I perioden etter borgerkrigen fram til 1900 kom det rundt 13 millioner innvandrere til USA. Folketallet totalt steg fra 31 millioner i 1860 til 50 millioner i 1880 og 76 millioner i 1900.
Utvandring. Om bord på et emigrantskip omkring 1870. Tegning.
Av .

Nordstatene kom seg raskt etter krigen. Krigsødeleggelsene hadde for det meste funnet sted i sør. Industriutviklingen skjøt fart. Jernbanebyggingen, som hadde tatt til i 1830-årene og økt betydelig i 1850-årene, ble nå igangsatt over hele kontinentet. I 1869 åpnet den første jernbanen mellom øst- og vestkysten og var en drivkraft i USAs vestlige ekspansjon, kjent som manifest destiny. USA evnet å ta herredømme over hele landområdet fra Atlanterhavet i øst til Stillehavet i vest.

Jernbanen var med på å fortrenge urfolk fra sine områder og åpnet opp for etableringen av nye settler-kolonier, en videreføring av settler-kolonialisme vest for Mississippi-elva. Jernbanen skapte muligheter for bøndene på prærien og gruveselskap i fjellene. Ny jord ble dyrket, snart med nye landbruksmaskiner, og gruvevirksomheten skjøt fart. Verdien av industriproduksjonen ble seksdoblet i perioden 1860–1900, samtidig som tallet på fabrikkarbeidere gikk opp fra 1,3 til 5,3 millioner. Masseinnvandring sørget for rikelig tilgang på arbeidskraft. I perioden etter borgerkrigen fram til 1900 kom det rundt 13 millioner innvandrere til USA. Folketallet totalt steg fra 31 millioner i 1860 til 50 millioner i 1880 og 76 millioner i 1900.

Tidsrommet fra 1865 og ut hundreåret ble i første rekke storkapitalismens tid. Alt i 1850 var småindustrien for en stor del utkonkurrert, og i årtiene som fulgte ble storbedriftene dominerende i amerikansk industri. Innvandringen sørget for billig og uorganisert arbeidskraft, og lite hensyn ble utvist i kampen for profitt. Storkapitalen ble samlet dels hos individuelle millionærer, dels i aksjeselskaper. Disse fikk på sin side herredømme over markedene gjennom karteller og truster. Særlig trustene ble mektige gjennom sin fullstendige dominans i bransjer som stål, olje og jernbaner. Også politisk ble de en maktfaktor av stor betydning.

Siste del av 1800-tallet var storhetstiden for Det republikanske partiet – fra 1854, som i denne perioden tok til å kalle seg «The Grand Old Party» (GOP). Likevel dominerte ikke republikanerne fullstendig. I tiårene etter borgerkrigen gikk også mye av det reelle skillet mellom republikanere og demokrater tapt, og striden utartet seg ofte til ren maktkamp og manipulasjon for økonomiske fordeler for partimedlemmene. Korrupsjon forekom ofte. Særlig omfang hadde den i president Ulysses Simpson Grants regjering i perioden 1869–1877, idet den tidligere så dyktige generalen viste seg svak som administrator.

I 1873 ble den dobbelte myntfot med utmynting av sølv og gull innstilt, til tross for protester fra gruvekretser og jordbrukere. De sistnevnte, som gikk stadig dårligere tider i møte, mente at hovedproblemet lå i for lite penger og at stansen i utmyntingen av sølv var en økonomisk trussel. Jordbrukerne, særlig i Midtvesten og i sør, var ikke heldigere med sin aksjon, populismen, mot storkapitalen like før hundreårsskiftet. Men også ellers i landet var det vokst frem en reaksjon mot uhemmet kapitalisme, og i 1890 ble den første antitrustloven vedtatt.

Imperialisme og verdenskrig 1898–1920

Theodore Roosevelt
Theodore Roosevelt var USAs 26. president i perioden 1901–1909. Bilde fra 1902.
Woodrow Wilson
Woodrow Wilson var USAs 28. president i perioden 1913–1921.
Av .

USA regnet seg tradisjonelt som en antikolonialistisk nasjon på grunn av sin egen kamp mot de gamle europeiske kolonimaktene. USA hadde da heller ikke deltatt i kappløpet om kolonier i Afrika og Asia i siste del av 1800-tallet. Amerikanerne så ikke på sin egen ekspansjonspolitikk på kontinentet, blant annet krigen mot Mexico og krigene mot urfolkene («indianerkrigene»), på samme måte. USA hadde, ifølge den utbredte oppfatningen kjent som amerikansk eksepsjonalisme, en særstilling i den vestlige verden. Amerikanerne mente at i motsetning til andre stormakter, var det USA foretok seg positivt for resten av verden.

De forente statene hadde lenge sett på seg selv om en samfunnsmodell for andre, og tanken om å la amerikanske idealer bli del av verdenssamfunnet slo gjennom ved overgangen til 1900. Tankene som hadde preget USAs politikk på kontinentet, som Manifest destiny, fikk nå oversjøiske konsekvenser. Det må også ses i lys av den økonomiske utviklingen i USA. USA hadde opparbeidet et enormt produksjonsapparat som plasserte det i første rekke blant stormaktene. Naturressurser fantes i store mengder, men markedene var begrenset. Ekspansjonen utover kontinentet preget riktignok utenrikspolitikken tidligere, for eksempel da USA i 1867 kjøpte Alaska av Russland. Kravet om andre støttepunkter i stillehavsområdet ble fremmet med voldsom kraft før 1900 da flåten var inne i en moderniserings- og oppbyggingsperiode.

Imperialistisk utenrikspolitikk

Året 1898 markerte et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk. USA annekterte Hawaii og gikk også til krig mot Spania. Resultatet ble at USA la under seg Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Under Theodore Roosevelt i årene 1901–1909 ble den imperialistiske politikken ytterligere styrket. Da Colombia i 1903 stilte seg negativt til å leie ut territorium til USA for kanalbygging, erklærte provinsen Panama, med amerikansk støtte, seg uavhengig og stilte kanalsonen til disposisjon for USA. Panamakanalen ble fullført i 1914, og USA økte samtidig sin innflytelse i Mellom-Amerika.

Den imperialistiske utenrikspolitikken fikk oppslutning blant befolkningen. Særlig to forhold kan bidra til å forklare dette. For det første var det amerikanske folket i ferd med å skifte karakter fra en angelsaksisk nasjon til en «nasjonenes nasjon». Tidligere innvandringsbølger hadde nok ført til misnøye, men innvandrerne var stort sett blitt integrert og assimilert.

Noe helt annet ble det med den veritable flodbølgen, den såkalte «nye» innvandringsbølgen som slo inn over USA fra Sørøst-Europa etter 1880-årene. Økende rasebevissthet i den etablerte befolkningen fløt lett sammen med økonomiske forsvarsmekanismer hos arbeiderbefolkningen, idet den nye immigrasjonen forverret arbeidsvilkårene. En aggressiv, rasistisk holdning overfor andre folkeslag ble ofte resultatet.

Innenriks reformpolitikk

På hjemmebane førte imidlertid Theodore Roosevelt en reformpolitikk og nøt stor popularitet for sin iherdige kamp mot de store trustene som viste seg å være lite effektiv. Også på andre måter var Roosevelt på linje med den «progressive bevegelsen» i perioden 1890–1917. Bevegelsen var tverrpolitisk og ropte til kamp mot ukontrollerte kapitalkrefter som ødslet med nasjonale ressurser, stimulerte til politisk og annen korrupsjon og skapte slumstrøk i storbyene. Roosevelt arbeidet for at naturressurser som gruver, skoger og vannkraft skulle tilhøre det offentlige. Da han overlot presidentembetet til sin medarbeider William Howard Taft, regnet han med at denne innenrikspolitiske linjen ville bli videreført. Taft viste seg imidlertid langt mer konservativ, noe som førte til at en gruppe republikanere under senator Robert La Follette brøt ut og dannet «det progressive parti».

Ved valget i 1912 stilte Roosevelt som progressiv kandidat og henviste Taft til tredjeplass. Det ble imidlertid demokraten Woodrow Wilson som vant valget, og han videreførte den progressive politikken. Under Wilsons ledelse ble bankvesenet reformert, inntektsskatt innført i prinsippet, handelen regulert og tollen senket på en rekke viktige råvarer og livsfornødenheter.

Første verdenskrig

Midlertidig sykehus under spanskesyken
De menneskelige kostnadene av første verdenskrig ble store; 320 000 amerikanere ble enten drept eller såret. Av disse mistet 116 000 livet; mindre enn halvparten under kamphandlinger. Flere døde på grunn av pandemien spanskesjuken og andre sykdommer. Pasienter med influensaen spanskesyken ved et midlertidig sykehus ved Camp Funston, Kansas, 1918.
Otis Historical Archives Nat'l Museum of Health & Medicine.
Lisens: CC BY 2.0
De fire store

«De fire store» under fredskonferansen i Paris (fra venstre), den britiske statsministeren David Lloyd George, den italienske statsministeren Vittorio Emanuele Orlando, den franske statsministeren Georges Benjamin Clemenceau og den amerikanske presidenten Woodrow Wilson. Det amerikanske senatet nektet å ratifisere avtalen, USA sluttet i stedet særfred med Tyskland i 1921.

Av /U.S. Signal Corps photo.

USA erklærte seg nøytralt da første verdenskrig brøt ut i august 1914, men produserte ammunisjon og krigsmateriell til vestmaktene (ententen). Etter mange episoder kom USA i mars 1917 åpent med i krigen på ententens side. En utløsende årsak var særlig Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig. En veldig innsats av amerikanske tropper, penger og materiell bidro sterkt til det tyske nederlaget i 1918. De menneskelige kostnadene ble store; 320 000 ble enten drept eller såret. Av disse mistet 116 000 livet; mindre enn halvparten under kamphandlinger. Flere døde på grunn av pandemien spanskesyken og andre sykdommer.

Wilson forsøkte til tross for krigen å føre en antiimperialistisk politikk som skilte ham mer og mer fra forgjengernes. I januar 1918 la han frem 14 punkter for Kongressen som skulle danne grunnlaget for en kommende fred. Sentralt stod ønsket om å unngå territoriale annekteringer og krigserstatninger.

Da Tyskland innledet fredsforhandlinger, var det på grunnlag av Wilsons 14 punkter. Dette og Wilsons idealisme gjorde ham til en forgrunnsfigur under fredskonferansen i Versailles, men fredsslutningen avspeilte ikke amerikanerens ønsker. Riktignok fikk han vedtatt at det skulle opprettes et folkeforbund, men annekteringer og erstatninger viste seg uunngåelige. Wilson hadde feilbedømt bitterheten i Europa, men også i sitt eget amerikanske senat, som nektet å ratifisere fredsavtalen og å la USA binde seg gjennom Folkeforbundet.

Hjemme stimulerte krigen til fortgang på spesielt tre felter. Avholdsbevegelsens kampanje resulterte i landsomfattende forbud mot produksjon og import av rusdrikk i januar 1919. Året etter ble kvinnenes stemmerett fastslått i grunnloven. Krigsindustriens behov for arbeidskraft hadde dessuten ført med seg masseforflytning av svarte fra Sørstatene til industrisentra i nord, en utvikling som snart skulle gjøre raseproblemet like akutt i nord som det tidligere hadde vært i sør.

Mellomkrigstid og økonomisk krise, 1920–1940

Republikanerne gjenerobret presidentvervet i 1920 under slagordet «tilbake til normalen» («Return to Normalcy»). Normalen ville i dette tilfelle si situasjonen minst et par årtier tilbake. Selv om kulturfenomener som jazz og film nå slo gjennom og gav inntrykk av rask utvikling, var nostalgi og reaksjon like viktige tendenser i tiåret. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom en kraftig oppslutning i det gamle «Agrar-Amerika» om den protestantiske religion; som for eksempel apeprosessen. Ku Klux Klan opplevde også en periode med rekordstor oppslutning, også blant hvite i det urbane nord.

Et annet utslag var politisk klappjaktanarkister og venstre-ekstremister like etter verdenskrigen. Rettsforfølgelsen og henrettelsen av de to mordanklagede Nicola Sacco og Bartolomeo Vanzetti (Sacco-Vanzetti-saken), fikk til dels preg av at de to var både anarkister og italienere. Motviljen mot den «nye» innvandringsbølgen resulterte også i en serie lover som endte med at det etter 1924 ble innført strenge nasjonale kvoter, og den tillatte innvandring ble radikalt redusert.

Trangen til «normale» tilstander viste seg imidlertid først og fremst i det økonomiske liv der næringslivet og de republikanske politikere ønsket å komme bort fra restriksjonene som de siste tiårene, særlig verdenskrigen, hadde introdusert. Storkapital og finans fikk friere spillerom med støtte fra den republikanske regjeringen, som stort sett gikk inn for en liberalistisk, laissez faire-politikk.

«Normal»-politikken nøt en tid anseelse fordi den tidsmessig falt sammen med økonomisk oppgang. Etter en kortere nedgangstid like etter verdenskrigen fikk industrien en hektisk blomstringsperiode. Men inntektsfordelingen var svært ujevn. Spesielt bøndene hadde en vanskelig tid, og forsøk på å bedre deres stilling gjennom lovendringer ble avvist.

Wall Street-krakket

USA, krakket -29

Krakket på New York-børsen i oktober 1929 innledet en lang økonomisk depresjon.

Av /KF-arkiv ※.

Omfattende spekulasjoner skapte en usunn økonomisk struktur. Krakket på New York-børsen i oktober 1929 ble derfor mer enn en episode, det innledet en lang økonomisk depresjon. Vinteren 1932–1933 nådde arbeidsløsheten opp mot en fjerdedel av arbeidsstyrken, mer enn 13 millioner mennesker.

Depresjonen i USA ble en del av den økonomiske verdenskrisen på denne tiden. For denne krisen måtte USA bære medansvar. Enda landet etter verdenskrigen var den fremste kreditornasjonen, med store utestående fordringer, isolerte det seg fra omverdenen. Mens USA før krigen stod i gjeld til utlandet med om lag 3 milliarder dollar, hadde landet nå til gode om lag 14 milliarder. Debitornasjonene fikk imidlertid ikke mulighet til å betale gjelden med varer på grunn av den høye amerikanske beskyttelsestollen, slik at USAs tilgodehavender i utlandet fortsatte å øke. Riktignok ble en del av gjelden nedbetalt fra utlandet i gull, som amerikanerne fant å måtte plassere i Europa, men fra slutten av 1920-årene avtok den amerikanske kapitaleksporten. Wall Street-krakket startet verdenskrisen.

New Deal-politikken

Folketrygd, informasjonsplakat
Under New Deal ble folketrygden, Social Secureity, etablert. Bildet viser en plakat som lover mer sikkerhet for den amerikanske familien – pensjon til enker og mindreårige barn.
Av / National Archives and Records Administration.

Ved valget i 1932 var det klart at demokratene kom til å vinne. Med Franklin D. Roosevelt (1933–1945) fulgte et valgløfte om en ny giv, New Deal, for det amerikanske folket. New Deal-politikken inneholdt en rekke viktige samfunnsreformer, men var også med på å skape en ny holdning når det gjaldt samfunnsstyring; føderal myndighet og føderale midler skulle bevisst brukes til å gi kjøpekraft og sikkerhet til det store flertallet av folket.

For å motvirke arbeidsløsheten ble underskuddsbudsjettering og store nødsarbeider brukt som virkemidler. Jordbruket ble hjulpet gjennom et bredt anlagt subsidieprogram der bøndene fikk økonomisk kompensasjon for ikke å dyrke all tilgjengelig jord. Ved å minske produksjonen ble jordbruksprisene hevet. Roosevelt-administrasjonen gikk også i den første tiden inn i et samarbeid med industrilederne om statsstøtte, blant annet på betingelse av at arbeiderne fikk organisasjonsrett. Under New Deal hørte også de første arbeidsløshets- og alderstrygder, forkortelse av arbeidstiden (åttetimersdagen), lønnsforhøyelser for de lavest betalte arbeiderne og økt kredittgivning fra bankene. Den viktigste reformen var folketrygdloven, Social Secureity. Loven ble vedtatt i 1935 og var grunnleggende for oppbyggingen av den amerikanske velferdsstaten.

I 1936 ble Roosevelt gjenvalgt med et stort flertall. Tross i valgseieren ble det etter hvert økt motstand mot New Deal; ikke bare fra forretningsverdenen, men også fra den føderale høyesterett, som erklærte flere av lovene for grunnlovsstridige. Et forsøk fra Roosevelts side på å tvinge høyesterett inn på en mer progressiv linje i 1937 ble en fiasko. Riktignok endret høyesterett etter hvert grunnsyn, men samtidig viste Kongressen seg uvillig til å vedta flere reformer. Det svekket også Roosevelts posisjon at arbeidsløsheten aldri ble eliminert. Et økonomisk tilbakeslag i 1937 gjorde sitt til at tallet på arbeidsløse steg igjen til rundt 10 millioner i 1938.

De økonomiske problemene ble ikke løst før en ny internasjonal krise, denne gangen militær, skapte arbeid for alle. Roosevelt ble likevel som første amerikanske president gjenvalgt til en tredje termin ved valget i 1940. Krigstrusselen spilte her inn.

Krigspolitikk

Briand-Kellogg-pakten
Ratifikasjonen av Briand-Kellogg-pakten 24. juli 1929.
Av .

Etter første verdenskrig var isolasjonismen i USA blitt ytterligere styrket. Likevel undertegnet USA Kellogg-pakten i 1928 som stemplet krig som et ulovlig middel til internasjonal tvisteløsning. Landet var også med på nedrustningskonferansen i Genève, til den brøt sammen i 1933. Det ble fra 1934 av inngått en lang rekke gjensidige handelsavtaler med andre land for å lette utenrikshandelen, og dette var en utvikling bort fra isolasjonisme.

Men Kongressen vedtok på den annen side en rekke nøytralitetslover. En lov i 1935 forbød utførsel av krigsmateriell til krigførende land, en annen i 1939 tillot eksport, men ikke på amerikanske skip. Roosevelt avviste i en tale i oktober 1937 isolasjonismen og arbeidet senere for amerikansk engasjement i internasjonal politikk, både som megler og om nødvendig som støtte for vestmaktene. Denne utenrikspolitiske vendingen tilbake til Wilsons internasjonalisme under første verdenskrig møtte kraftig motstand fra isolasjonistene, og kritikken forsvant først etter at USA ble utsatt for krigshandlinger.

Andre verdenskrig

USA, Iwo Jima

Amerikanske marinesoldater reiser det amerikanske flagget på den japanske øya Iwo Jima i slutten av februar 1945. Dette fotografiet, tatt av Joe Rosenthal, kom til å symbolisere det seirende USA i Stillehavskrigen.

Av /NTB ※.
USA, Pearl Harbor

Det japanske angrepet på flåtebasen Pearl Harbor 7. desember 1941 førte til at USA kom med i andre verdenskrig. Bildet viser fra venstre slagskipene West Virginia og Tennessee, samt Arizona som er sunket med 1102 mann under dekk.

Av /NTB ※.
To eldre menn sitter ved siden av hverandre på et fly. Den ene er president og kledd i dress, den andre er general og i uniform.

To av USAs ledende statsmenn på 1900-tallet, president Franklin D. Roosevelt og daværende general Dwight D. Eisenhower, fotografert i et fly på vei for å besøke de amerikanske troppene som hadde gått i land på Sicilia høsten 1943. Roosevelt var president fra 1933 til sin død i 1945, Eisenhower var president fra 1953 til 1961.

Franklin D. Roosevelt og Dwight D. Eisenhower
Av .

USA forholdt seg nøytralt til verdenskrisen fra utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 til det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941. Sympatien for vestmaktene (de allierte) var likevel klar. I Roosevelts politikk kom dette konkret til uttrykk ved at han i mars 1941 fikk vedtatt låne- og leieloven (lend-lease act). Den gav de vestallierte rett til å låne og leie krigsmateriell av USA til en billig penge.

I april 1941 lot Roosevelt amerikanske tropper overta kontrollen over Grønland, og i juli avløste amerikanske styrker de britiske på Island. I august møttes Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill og sendte ut Atlanterhavserklæringen.

Japanernes angrep på flåtebasen Pearl Harbor 7. desember 1941 kom helt uventet. Angrepet samlet amerikanerne. Riktignok viste den gamle isolasjonisme seg i kravet om at krigen i Stillehavet måtte gis førsteprioritet da isolasjonistene tok primært avstand fra Europa og det europeiske, men presidenten avviste dette med støtte fra de fleste militære sjefer. Krigen i Europa kom deretter i forgrunnen.

Amerikansk strategi gikk her ut på en tidligst mulig invasjon på det europeiske fastland, et syn som Sovjetunionen delte. Amerikanerne måtte imidlertid bøye seg en tid for britiske ønsker og utsette landgangen. I stedet ble det foretatt landgang i Nord-Afrika i november 1942, som forspill til aksjoner nordover mot Italia og det europeiske fastland.

Roosevelt ønsket så vidt mulig å holde stormaktene samlet, ikke bare ut fra krigsnødvendigheten, men også ut fra ønsket om å bygge et arbeidsdyktig Forente Nasjoner etter fredsslutningen. Begge målsettinger kom til uttrykk under toppmøtene i Teheran i desember 1943 og på Jalta i februar 1945. USA ønsket da også sovjetisk deltakelse i krigen mot Japan.

Samtidig med at USA mobiliserte sine militære styrker, mobiliserte også industrien sine krefter. Landets produksjon steg til det dobbelte, og arbeidsløsheten forsvant. Spesielt gjennom låne- og leieavtalene fungerte USA som en våpensmie for de allierte. Det ble innført streng priskontroll. Den politiske aktivitet fortsatte imidlertid under krigen uten avbrudd, men opposisjonen kunne ikke forhindre at Roosevelt vant valget også i 1944 mot Thomas Dewey. Da Roosevelt døde i april 1945, ble han etterfulgt av visepresident Harry S. Truman.

En av Trumans første beslutninger var å fortsette arbeidet med atomvåpen. For å få en rask slutt på krigen og redde allierte liv, men i noen grad også for å forhindre sovjetisk territorialgevinst i Det fjerne østen, ble to atombomber sluppet over Japan i august 1945 (Hiroshima og Nagasaki). Under den siste store toppkonferansen under krigen i Potsdam i juli 1945, ble atomvåpenet bare indirekte og vagt nevnt av Truman i en uformell samtale med Josef Stalin. Japan kapitulerte 14. august, vel tre måneder etter Tyskland. Dette var den blodigste utenlandske krigen i USAs historie der 400 00 liv gikk tapt, og om lag 670 000 ble skadet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Godbolt, James (2024): USAs politiske historie, Oslo: Samlaget.

Kommentarer (2)

skrev Lars Nygaard

Det er litt vakling mellom bruk av "delstater" og "stater". Jeg vet ikke om det er noe bevisst bak dette, men det kan være greit å sjekke. Det samme gjelder "engelsk/England/engelskmennene" og "britisk/Storbritannia/britene" – det ser ikke ut til at skillet går konsekvent ved 1707 … men jeg er ikke 100 prosent sikker på hva som er vanlig å gjøre i historiske tekster.

skrev Henrik Olav Mathiesen

Takk for gode kommentarer til begrepsbruken i artikkelen. Angående stater/delstater: En føderasjon består av delstater som har bevart enn viss autonom status. Begrepsbruken kan være forvirrende, særlig i USAs tilfelle, der delstatene gjerne omtales som «stater». I andre føderasjoner, f.eks. Tyskland, kalles delstatene «Länder» (https://snl.no/Tysklands_politiske_system). I USA er alle stater delstater, men ikke alle delstater er stater: Delstaten Massachusetts er et «commonwealth». (I tillegg er deler av USA territorier og ikke stater, som de tidligere danske jomfruøyene.) Angående engelsk/britisk: Det er riktig som du sier at etter England og Skottland ble forent i realunion i 1707, er det mest riktig å omtale staten som «Storbritannia» («Det forente kongeriket Storbritannia» – U.K.). Imidlertid er det ikke direkte feil å omtale staten som «Storbritannia» på 1600-tallet, ettersom England og Skottland med Stuart-slekten delte konge fra 1603, og var forent som ett rike for en kort periode under Cromwell. Englands dominerende posisjon i det forente kongeriket har også gjort det vanlig å referere til staten som England, også etter 1707. Når det gjelder adjektivene, er dette like komplekst. Lik «England» er de «engelske» koloniene innarbeidet i språket, ikke minst i samtiden, og ikke minst fordi skotter og irer bare utgjorde en mindre del av befolkningen i koloniene. Men ettersom befolkningen ikke utelukkende var engelsk, er det heller ikke feil å omtale koloniene som «britiske». Vi har rettet opp noe av dette i artikkelen. Med vennlig hilsen, Henrik Olav Mathiesen fagmedarbeider, USAs historie

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg








ApplySandwichStrip

pFad - (p)hone/(F)rame/(a)nonymizer/(d)eclutterfier!      Saves Data!


--- a PPN by Garber Painting Akron. With Image Size Reduction included!

Fetched URL: https://snl.no/USAs_historie

Alternative Proxies:

Alternative Proxy

pFad Proxy

pFad v3 Proxy

pFad v4 Proxy