Dømmende makt er etter maktfordelingsprinsippet den ene av de tre statsmaktene, ved siden av den lovgivende og den utøvende makten.

I Grunnloven av 17. mai 1814, hvor systematikken er preget av maktfordelingsprinsippet, omhandler del D (paragrafene 86–91) den dømmende makten. Her er det imidlertid bare bestemmelser om Riksretten og Høyesterett, som med hjemmel i Grunnlovens paragraf 88 dømmer i siste instans. Det vil si at Høyesteretts avgjørelser ikke kan overprøves av andre domstoler.