Avspenningspolitikken (detente) hadde sitt høydepunkt i perioden 1972–1976, særlig med undertegnelsen av SALT I (strategisk arms limitation talks) i 1972. Men etter Nixon/Ford/Kissinger-administrasjonens avgang i januar 1977, ble forholdet mellom USA og Sovjetunionen gradvis dårligere. Fra amerikansk side ble det sett på med stadig større uvilje at Sovjetunionen ekspanderte sin interessesone i Afrika, og ikke minst tok over det som under Vietnamkrigen (1957–1975) hadde vært amerikanske baser i Vietnam.

Forholdet ble videre kraftig forsuret etter at Jimmy Carter ble president i januar 1977. Han førte på mange måter en selvmotsigende politikk overfor Sovjetunionen. Han støttet sovjetiske dissidenter og menneskerettigheter i Sovjetunionen, samtidig som han søkte ytterligere nedrustningsforhandlinger. At han samtidig utvidet og styrket samarbeidet med Sovjetunionens hovedrival i den kommunistiske verden, Kina, ble heller ikke godt mottatt i Moskva.

Det er verdt å merke seg at Sovjetunionen på denne tiden var på defensiven. Økonomien var i sterk tilbakegang, regimet hadde etter Nikita Khrusjtsjovs avgang i 1964 vendt seg i en neo-stalinistisk retning hvor de fryktet kapitalistisk innringning. Reelt eller ikke, regimet gjorde som Sovjetunionen alltid har gjort når det følte seg truet: slo ned på egne dissidenter og rustet kraftig opp. Med Carters delvis selvmotsigende politikk følte de sovjetiske lederne at de hadde få eller ingen insentiver til å gi innrømmelser i forhandlinger med USA. Den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979 og utplasseringen av SS-20-rakettene må ses i dette lyset. Særlig invasjonen i Afghanistan brakte forholdet mellom USA og Sovjetunionen på et bristepunkt, der mange har hevdet at den kalde krigen gikk inn i en ny og farligere fase.

Med valget av Ronald Reagan som president i 1980 økte frykten for krig og ikke minst bruk av atomvåpen mellom Sovjetunionen og USA. Samtidig vokste anti-atombevegelsen i Europa (og USA) så kraftig at mange etter hvert fryktet for at det kunne få konsekvenser for samholdet i NATO. Det hjalp heller ikke at Reagan stod for en massiv opprustning, og tilsynelatende viste liten interesse for nedrustningsforhandlinger.

Men samholdet i NATO holdt. Storbritannia, Vest-Tyskland, Italia og Belgia fikk utplassert raketter i 1983, mens Sovjetunionen kom nølende tilbake til forhandlingsbordet i Genève i 1981. Dette var starten på en langdryg prosess, som kulminerte med avtalen INF (Intermediate Range Nuclear Forces) av 1987, hvor en hel klasse mellomdistanseraketter (SS-20, Pershing og Tomahawk) ble eliminert. Avtalen gikk ut på at begge lands mellomdistanseraketter skulle fjernes. Det nye lederskapet i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov (fra 1985) var villige til å gi store konsesjoner, fordi disse lederne ønsket å overføre ressurser fra militær til sivil sektor for å kunne finansiere planlagte reformer. Slik sett kan en si at dobbeltvedtaket bidro til en massiv reduksjon av våpenkappløpet, og reduserte frykten for en atomkrig kraftig.

• atomvåpen
• atomnedrustning
• den kalde krigen
• INF-avtalen
• NATO

• «NATOs dobbeltvedtak» – om norske reaksjoner på dobbeltvedtaket, artikkel hos Norgeshistorie.no