Dekkskjellene i frøkonglene er treflikede og midtfliken er tydelig lengre enn kongleskjellene. Nålene er spisse og sitter på et tappformet nålefeste.

Douglasgran ble først innført til England av den skotske botanikeren David Douglas i 1827 som prydtre, og har i noen europeiske land seinere også blitt et viktig skogstre. Begge varitetene er hardføre og tåler klimaet i store deler av Norge (herdighetssone H5-6). I Norge finnes plantefelt langs kysten av Vest-Norge nord til Nordland, mest i forsøkssammenheng. De eldste kjente trea er plantet i 1870-årene. Arten er også plantet som parktre og hagetre, mest på Østlandet og Sørlandet. Det er gjort funn av forvillede individer på Øst- og Sør- og Vestlandet og nord til Salten. I Artsdatabankens Fremmedartsliste fra 2023 er arten vurdert til til potensiell høg risiko PH.

Ved stillehavskysten gir treet store, feilfrie dimensjoner. Det er meget vanlig brukt i bygningsindustrien og importeres også til Norge, kanskje først og fremst som konstruksjons-kryssfinér. Fargen minner om gran. Densiteten ved 15 prosent fuktighet er 0,52 gram per kubikkcentimeter. Styrkeegenskapene er omtrent som for vanlig furu, likeså krympingsforholdene. Douglasvirket er ganske holdbart i uteklima, men har lett for å få overflatesprekker. I internasjonal handel går treslaget ofte under betegnelsen Oregon pine.

• furufamilien
• kryssfinér

• Artsdatabankens faktaark
• Artsdatabankens fremmedartsliste: douglasgran