Den første som rapporterte om observasjon av dobbeltbrytning var Christiaan Huygens i 1672.
I 1845 oppdaget Michael Faraday at når en blokk av glass blir utsatt for et sterkt magnetisk felt, blir rotasjonsplanet til lys som beveger seg gjennom glasset, rotert. Dette kalles faradayeffekten.
I 1875 oppdaget John Kerr at når glass utsettes for et elektrisk felt, vil lyd som beveger seg gjennom glasset, dobbeltbrytes. Dette kalles kerreffekten.
I 1893 oppdaget Friedrich Pockels at når visse stoffer utsettes for et elektrisk felt, endres stoffenes brytningsindeks. Størrelsen av endringen er proporsjonal med den elektriske feltstyrken. Dette kalles pockelseffekten.
I 1896 oppdaget Pieter Zeeman at når en natriumflamme plasseres i et magnetisk felt, vil spektrallinjene i det utsendte lyset bli bredere. Dette kalles zeemaneffekten.
I 1901 oppdaget Woldemar Voigt at når lys sendes gjennom vanndamp vinkelrett på et magnetisk felt oppstår dobbeltbrytning. Dette kalles voigteffekten. En tilsvarende og sterkere effekt når lys sendes gjennom en væske ble oppdaget av Aimé Cotton og Henri Mouton i 1907. Dette kalles Cotton-Mouton-effekten.
I 1913 påviste Johannes Stark en oppsplitting av spektrallinjene fra atomer i et elektrisk felt. Dette kalles starkeffekten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.