Fingerfroskene er relativt store frosker med grov hud på ryggen. Fargen på oversiden er ofte grå eller brun, gjerne med mørkere streker, flekker eller marmorering. Strupen og undersiden er lysere. C. rufescens er mer grågrønn enn de andre. C. xerampelina kan av og til bli svært lys, ofte nesten hvit med noe mørkere marmorering. De to ytre fingrene på hver hånd er plassert langt fra hverandre og står nesten rettvinklet på de to innerste fingrene. Dette medfører at hånden fungerer som gripehånd, velegnet til å klamre seg til greiner i trærne. Mellom tærne har de velutviklede hudfolder.

Det var opprinnelig beskrevet 15 arter i slekten, med utbredelse i Afrika og Asia. I 2020 ble imidlertid de asiatiske artene utskilt som egen slekt, Chirixalus, så slekten Chiromantis består i dag kun av de fire afrikanske artene.

Artene reproduserer i regntiden. Alle fingerfroskene legger eggene i skumreir som henger over åpent vann. Dette er som regel mindre dammer som forekommer kun i regntiden. Av og til kan dammen være så liten som et vannfylt elefantspor. Skummet dannes fra et sekret utskilt fra hunnens kloakkåpning. Under paringen pisker begge kjønn dette sekretet med bakbeina til det danner et skum. Det ytre laget vil etter hvert størkne og beskytte eggene. Når rumpetrollene klekker, faller de ned i vannet og utvikler seg som frittsvømmende rumpetroll. C. rufescens og C. xerampelina plasserer alltid skumreiret i trær på overhengende greiner, mens C. petersii, som lever i områder med få trær, gjerne fester skumreiret til andre objekter over vann, som stokker, små busker, gresstilker og steiner.

Fingerfroskene har en særegen evne til å overleve i ekstremt tørre områder på grunn av spesielle tilpasninger. De kan redusere væsketapet gjennom huden på flere måter. En viktig anatomisk tilpasning er at lærhuden inneholder mange lag av tykke kromatoforer (iridoforer). Fingerfroskene har gjerne 3-5 lag av disse pigmentkornene, mens andre frosker som regel bare har ett lag. Iridoforene reflekterer solstrålingen nokså effektivt, og de danner også en fysisk barriere mot væsketap. En fysiologisk tilpasning til dette miljøet er nitrogenutskillelsen, som i all hovedsak skjer i form av urinsyre. Dette er en ekskresjonsmåte som krever lite vann.

• haleløse amfibier
• trefrosker