Mimamsa er en filosofi som bygger på veda-tekstene og spekulasjoner over offeret og de rituelle handlingene. Mimamsa formulerer en pliktetikk som har hatt innflytelse på for eksempel på Bhagavadgita.

Vaisheshika er en naturfilosofi som oppdeler og klassifiserer alt i kategorier som substans, kvalitet, bevegelse og så videre. Den lærer at materien er bygd opp av evige atomer og skarpt atskilt fra sjelen. Denne skolen forener seg med nyaya.

Nyaya («analyse») behandler logikk og dialektikk. Den oppstiller regler for holdbare slutninger og gransker de forskjellige artene av feilslutninger. Den byr på atskillig likhet med den aristoteliske logikken, men det kan bero på at selve språkstrukturen i sanskrit og gresk var nær beslektet.

Sankhya («opptelling»), som har gamle røtter, har hatt stor betydning. Sankhya-systemet er ateistisk og strengt dualistisk. De to evige prinsippene kalles purusha og prakriti.

Purusha er enhetlig, uforanderlig væren og defineres som bevissthet; prakriti er foranderlig væren, sammensatt av tre gunaer, som er konstituenter eller bestanddeler.

Tross sin sammensatthet kan prakriti opptre både som en enhet og som en mangfoldighet. I første tilfelle er den «liksom ikke-eksisterende». Dette er tilstanden når kosmos med veldige tidsintervaller befinner seg i «oppløsning», så å si i en uskapt tilstand, og når individet er frelst. Prakriti opptrer ellers som den mangfoldige fenomenverdenen i en slags illusorisk forening med bevissthetens prinsipp purusha (som ofte hos oss blir kalt ånd eller sjel).

Den uendelige mangfoldigheten i fenomenverdenen kommer i stand ved at de tre konstituentene kombineres i ulike forhold. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom fysiske ting og psykiske tilstander. Derfor er konstituenten sattva både det lettes, lyses og lykkeliges prinsipp, rajas både bevegelsens, lidenskapens og lidelsens, tamas både det mørkes, tunges og treges prinsipp. Alle psykiske foreteelser ved de fenomenene som har sin opprinnelse i prakriti, er i seg selv ubevisste, så å si mekaniske. Bevisstheten oppstår ved en gjensidig speilingsprosess mellom fenomenverdenen og bevissthetsprinsippet purusha. (Man bør merke seg at den ofte forekommende oversettelsen «materie» for prakriti lett fører på villspor.)

Innsikt i forskjellen mellom prakriti og purusha fører til frelse, som i sankhya kalles kaivalya (isolering). Tanken på den individuelle frelsen blir tilgodesett ved at man antar mange purushaer, mens tanken at verden er felles for alle, tilgodesees ved antagelsen av én eneste prakriti. Men tanken at hver purusha har sin egen prakriti, har ikke vært fremmed for eldre sankhya. Sankhya forbinder seg med og danner grunnlag for yoga.

Yoga er en skarpsindig filosofisk og psykologisk tolkning av de opplevelsene man mente å kunne oppnå ved psyko-fysiske øvelser av forskjellig slag, som også bærer navnet yoga.

Sankhya øvde sterk innflytelse også på de andre systemene. Buddhismen, som brøt med den ortodokse hinduismen, gikk ut fra tankeganger som stod sankhya nær. Også for buddhismen var fenomenverdenen et samspill av konstituenter, kalt dharmaer, men med den forskjell fra sankhya at også bevisstheten ble regnet med blant konstituentene. En evig, foranderlig fenomenverden, uten noen høyeste gud og uten noen evig sjel, ble utgangspunktet for den buddhistiske idéutviklingen. I enkelte mahayana-skoler blir dette synet drevet til det ytterste: alt er relativitet og tomhet, og fenomenverdenen er en illusjon (maya).

Læren om illusjonen fikk også innpass i denne yngre filosofskolen Vedanta («Vedaenes ende»). Vedanta er den av de ortodokse filosofskoler som mer enn noen annen har preget indisk tenkning. Vedanta bygger på upanishadenes lære om at jeg-et er identisk med brahman. Forløsningen kommer når man erkjenner og opplever denne enheten.

Men flere tolkninger av dette var mulig. Dels oppfattet man sjelen som en del eller utstråling av den store atman (brahman), dels som forskjellig fra den inntil forløsningen nås, og dels som en illusjon, en maya. Den store atman kan på sin side dels tenkes som noe upersonlig, som den tilgrunnliggende evige virkeligheten, og målet blir da, gjennom opphevelse av all karma, å smelte sammen med den i en enhet, uten noen rest av individualitet. Det er denne «absolutte monisme» (advaita) som forkynnes av Shankara. Andre vedanta-retninger oppfatter atman som en personlig Gud, og målet blir her å lede karma slik at man forenes med ham i frigjort personlighet.