Iatrofysikk var en retning innen medisinen på 1600-tallet der man, inspirert av landevinningene på fysikkens område, forsøkte å forklare fysiologiske prosesser ut fra mekaniske modeller. Iatrofysikk oppstod ut fra ønsket om å skape et eksakt, naturvitenskapelig grunnlag for medisinen. Sanctorius Sanctorinus i Padova (1561–1636) gikk inn for målinger av blant annet puls, temperatur og vekt og vurderinger på grunnlag av dette. Hans etterfølgere delte seg i to grupper, en som la hovedvekten på fysiske prinsipper, det vil si iatrofysikk, med Giovanni Alfonso Borelli (1608–79) og Giorgio Baglivi (1668–1707) som viktige representanter, og en annen som holdt på iatrokjemi.