Nyromantikken satte subjektiv opplevelse, følelse og fantasi foran en bredere samfunnsanalyse. Nyromantikken representerer en tilbakevending til de sidene ved den mangfoldige romantikken som realismen særlig hadde fortrengt. Det drømmeaktige, innadvendte, nattlige og abnorme kommer nå i sentrum.

Nyromantikken kan dermed sees på som en reaksjon mot den realistiske hovedstrømningen som var dominerende fra 1850-tallet til midt på 1880-tallet. I den realistiske perioden la forfattere som Camilla Collett, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Amalie Skram vekt på å ta opp viktige samfunnsproblemer, eller «sette problemer under debatt», slik som den danske kritikeren Georg Brandes formulerte det.

Nyromantikken er i hovedsak et særnorsk begrep, men brukes også i tyskspråklig litteraturhistorieskriving, særlig om de tidlige forfatterskapene til blant annet Hugo von Hofmannsthal, Rainer Maria Rilke og Stefan Zweig. Begrepet står i tett forbindelse med andre begreper og strømninger som preget den europeiske litteraturen, som symbolisme og dekadanse. Mange vil også se på 1890-tallsdiktningen til særlig Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder som tidlig norsk modernisme. Deres skildringer av personer som stod fremmede både overfor seg selv og andre, peker tydelig fremover mot et sentralt trekk ved mellomkrigstidens europeiske litteratur. Det samme gjelder bruddet med tradisjonell form som kan sees tydelig i en roman som Hamsuns Sult og et dikt som Obstfelders Jeg ser.

Forfatterne Arne Garborg og Hamsun var tidlig ute med å formulere en reaksjon mot realismen og et program for en ny litteratur.

I foredraget Den idealistiske reaksjon fra 1890 skriver Garborg om tidens «ny-idealisme». Ny-idealismen er «den erklærte subjektivisme» og inneholder tanken om at «alt hva kunstneren kan gjøre virkelig, er virkelig». For Garborg sprang denne nye idealismen ut av selve det umulige i å gjennomføre en total eller ren realisme; dikternes temperament viste seg ikke å være bare «den rene glassrute gjennom hvilken virkeligheten kunne passere uforvansket», og ikke under noen omstendigheter kunne realistene få med seg alt. Også de måtte velge og vrake og konstruere og relativisere.

Samme år publiserte Hamsun foredraget Fra det ubevidste Sjærleliv som innledet hans generaloppgjør med forrige generasjons realistiske diktere. Hamsun ville at forfatterne skulle oppsøke «de hemmelige Bevægelser, som bedrives upaagtet paa de afsides steder i Sjælen». De skulle gjengi «Fornemmelsernes uberegnelige Uorden» og «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn».

Inspirert både av Fjodor Dostojevskijs' romaner og av Georg Brandes’ epokegjørende innføring i Friedrich Nietzsches filosofi gikk Hamsun umiddelbart i gang med illustrere og praktisere sine tanker. Den navnløse helten i romanen Sult fra 1890 hungrer seg stolt og egenrådig inn i deliriske tilstander i storbyen Kristiania. I Mysterier fra 1892 møter vi en gulkledd uberegnelighetskunstner, Johan Nilsen Nagel, som i en mindre sørlandsby hengir seg voldsomt både til naturen og til den umulige kjærligheten. I den mer prosalyriske Pan fra 1894 er det i «Nordlandssommerens evige dag» den følsomme løitnant Glahn støter på mennesker som var «særegne og av en anden natur end folk jeg kjendte fra før». Ikke minst gjelder dette den besettende og unnvikende Edvarda, Hamsuns femme fatale fremfor noen.

Lyrikken blir med nyromantikken igjen en helt sentral sjanger, med lyrikere som Vilhelm Krag, Nils Collett Vogt og ikke minst Obstfelder som debuterte med Digte i 1890. Garborgs diktsyklus Haugtussa kan også stå som et fremragende eksempel på nyromantisk litteratur.

Novellen fikk også fornyet interesse, blant annet med Hans Kincks «eventyr vestfra», som han brukte som undertittel på novellesamlingen Flaggermusvinger fra 1897, og Jonas Lies to novellesamlinger Trold fra 1891–1892. Tryggve Andersen, Thomas Krag og Arne Dybfest er andre av periodens karakteristiske prosaforfattere.

Periodens sentrale kritiker var Carl Nærup, som i sin bok Skildringer og stemninger fra 1897 hyllet tiårets subjektive vending. Om Hamsuns roman Sult skrev han: «Der talte en egen romantisk udsvævende og vilkaarlig Fantasi ud af denne Bogs nye sære Ord og Billeder.»

• Knut Hamsun
• Vilhelm Krag
• Nils Collett Vogt
• Sigbjørn Obstfelder
• Arne Garborg
• Tryggve Andersen
• Thomas Krag
• Arne Dybfest
• Jonas Lie

• Nyromantikken – kunst