Vanlig papaya, også kalt melontre, er den viktigste arten i slekten. Det er et palmelignende tre som blir opptil åtte meter høyt. Bladene er store og håndflikete, og sitter som en stor bladdusk i toppen med små hvite blomster.

Arten har både hann- og hunntrær. Fruktene er store, opptil seks kilo, og sitter i klynger på den øvre delen av stammen. De er pæreformede og melonlignende, med gulgrønt, tynt, glatt skall som ikke spises. Fruktkjøttet er gulrødt. De små sorte kjernene i midten fjernes. Papaya har en søt, fyldig smak som minner om en blanding av pærer og vanlig melon.

Papayatreet kommer opprinnelig fra Karibia, Sør- og Mellom-Amerika.

Papaya inneholder enzymet papain, noe vitamin A (17 mikrogram per 100 gram) og mer vitamin C enn appelsin (62 milligram per 100 gram). Den stammer fra Vestindia, men dyrkes nå overalt i tropene.

Kantpapaya eller babaco har avlange, femkantede frukter som går fra grønn til gul farge ved modning. Den har kremhvitt, saftig fruktkjøtt uten stener, og spiselig skall. Den dyrkes hovedsakelig på New Zealand og i Sør-Europa. Kantpapaya spises frisk, konservert eller presset til saft.

Fjellpapaya er en hardfør art med plommestore, faste frukter som spises kokt eller sukret.

Frøene kan tørkes, males og brukes som peppererstatning. Frøene har en skarp, pepperaktig smak.

Frukten er søt og mild. Umoden frukt brukes i Sørøst-Asia til smaksetting av karriretter og stuinger, og virker samtidig som mørningsmiddel for kjøtt. Moden frukt spises på samme måte som melon, i desserter og fruktsalat.

Bladene kan kokes og spises som grønnsak.

Papaya inneholder stoffet papain, som brukes i mørningsmiddel.