Persiske tepper har en lerretsvevd bunn, som skjules av et ekstra sett tråder som er knyttet fast til renningen og står ut fra flaten som trådender (floss). Flossen i et persisk teppe er kortklippet og tett.

Med unntak av noen tepper i silke fra 1500-tallet, har persiske tepper floss av ull. Tynne tråder av gull og sølv har iblant vært lagt inn for å oppnå et ekstra skimmer. Ulltrådene har tradisjonelt vært plantefarget, men siden midten av 1800-tallet har det også vært brukt syntetisk farget tråd. I nyere tid har det vært en tendens til å igjen bruke naturlige farger.

Et persisk teppe fremstilles på en opprettstående vevstol. Innslag og knuter legges inn og bankes gradvis nedover med en tung jernkam, og teppet vokser rad for rad oppover. En liten mønstertegning brukes som referanse under produksjonen, og ofte jobber flere håndverkere side om side.

I motsetning til billedvev, der det er trådens lengde som vender utover, er det de samlede trådenes tverrsnitt som utgjør overflaten i et knytt teppe. Mønster og figurmotiv planlegges dermed ved å knyte tråder i like og ulike farger inntil hverandre. Høy trådtetthet gir slik en større detaljrikdom.

Stiliserte blomster, geometriske former og dyrefigurer går igjen. Motivet er gjerne symmetrisk komponert rundt et medaljongformet senter, og avgrenset av en ytre mønsterbord. Ofte fylles enhver flate av et linje- eller figurspill, og detaljer kan iblant ha en symbolsk betydning.

De persiske teppene er gjennom tidene blitt laget dels av bønder og nomader som husflid, dels av profesjonelle håndverkere, enten i små verksteder eller i hoffverksteder. Teppene nådde et kunstnerisk høydepunkt på 1400- og 1500-tallet.

Fra midten av 1800-tallet har det vært stor interesse for persiske tepper i Vesten, både blant kunsthistorikere og forbrukere. Interessen kulminerte i en stor utstilling i Wien i 1891. Mange av de mest verdsatte persiske teppene befinner seg nå i museumssamlinger, slik som Ardabilteppet i Victoria and Albert Museum, Mantesteppet i Louvre og det store jaktteppet i kunstindustrimuseet i Wien.

Det eldste bevarte persiske teppet, det såkalte Pazyrykteppet i Eremitasjen, ble funnet i en høvdinggrav i Sibir, og er antakelig fra 550–330 fvt. Persiske tepper har nok blitt laget og brukt også enda tidligere, men det skal spesielle forhold til for at tekstiler kan bevares over så lang tid.

Funnstedet, langt fra dagens Iran, er et godt eksempel på hvordan tekstiler til alle tider har vært mobile gjenstander, da de både i sin lette vekt og sammenrullbarhet er egnet til å ta med seg. Slik har også mønster og ornamenter reist lange avstander og kunnet inspirere på tvers av kontinenter.

• tepper
• Kunst og arkitektur i Iran
• Ardabilteppet