Riksgrensen er merket med grenserøyser mot Sverige og Finland, og stolper mot Russland. I skogtrakter er det i tillegg en grensegate.

Grensen var opprinnelig merket med 374 grensemerker, de aller fleste røyser. Ved hver ny grenseoppgang er det senere bygd nye noen få nye røyser, men i tillegg ganske mange mindre hjelperøyser til å vise retninger. De mest kjente av grenserøysene er nr 295 B Treriksrøysa i Troms og nr 253 i Finnmark. I tillegg til hovedrøysene og stolpene er det flere hundre andre mindre røyser.

Riksgrenserøysene har form av avskårne kjegler, cirka 1–1,5 meter høye, cirka 2 meter brede i bunnen og 0,5 meter smalere øverst. I toppene er det murt inn opptil en meter høye steinplater (hjertesteiner) med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.

I havet er grensen merket med nummererte gule flytebøyer. I nord er det fem slike mot Russland utenfor grensemerke 391 på land i Grense Jakobselv. I sør er det fire flytende grensemerker mot Sverige utenfor Hvaler og grenserøys 1 innerst i Iddefjorden.

Lov av 14. juli 1950 gir regler om forskjellige tiltak til gjennomføring av oppmerking og overvåking av riksgrensen. Loven gjelder for riksgrensen i sin helhet, men har vesentlig hatt betydning i forholdet til Sovjetunionen og Russland.

Det er Kartverket som har forvaltningsansvaret for alle riksgrensene, samt fylkes- og kommunegrenser i Norge. De «går også opp grensa» sammen med myndighetene i nabolandene. En avtale mellom Norge og Sverige sikrer grenserydding hvert 25. år. Seneste grensegjennomgang startet i 2020. Grensen mellom Norge og Sverige var klar i 2024.

Det er totalt 75 offisielle grenseoverganger mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Den mest brukte er overgangen på E6 ved Svinesund som passeres av over 8 millioner kjøretøy per år. Overgangen på E18 ved Ørje og E16 ved Magnor har 2–3 millioner passeringer per år.

Nordmenn har vanligvis lov å passere grensen også hvor som helst utenom grenseovergangene til Sverige og Finland, men det kan være midlertidige unntaksbestemmelser. Grensen mot Russland er det strengt forbudt å passere utenom grenseovergangen ved Storskog, som er Norges eneste til landet. Grenseloven forteller hvilke regler som gjelder.

Under kong Olav den hellige på 1020-tallet ble Norges sørgrense etablert ved munningen av Göta älv og i nordøst ved Härjedalen. Ved freden i Brömsebro i 1645 mistet Norge Jämtland og Härjedalen, mens Bohuslän og Trondhjems len ble avstått til Sverige i 1658 (freden i Roskilde). Trondhjems len ble vunnet tilbake i 1660. I nord hadde de omkringliggende statene i hundrevis av år rivalisert om de samiske landområdene. Ved freden i Knäred i 1613 gav Sverige opp alle pretensjonskravene på kyst- og fjordområdene nord for Tysfjord. Det vil si at også samene i dette distriktet fra da av betalte skatt til bare én stat. For første gang hadde kongen i København enejurisdiksjonen i dette området.

Grensen mellom Bohuslän og Smålenene (Østfold fylke) ble fastsatt ved en traktat i 1661. Resten av grensen mot Sverige ble fastsatt ved traktat i 1751. Den omfattet også riksgrensen mot Finland, som da hørte under Sverige. Denne grensetraktaten førte blant annet til at det samiske fellesområdet i indre Finnmark ble tillagt Norge. Frem til 1751 var for eksempel Kautokeino og Karasjok (Avjovarre) under svensk jurisdiksjon. I tilknytning til grensetraktaten ble det laget et tillegg med samme kraft som traktaten selv. Den skulle sikre grunnlaget for det samiske folkets eksistens, selv om en endelig grense nå ble trukket gjennom områdene deres. Der ble de berørte samene sikret blant annet fortsatt rett til bruk av naturgodene på begge sider av grensen, en betydelig egenforvaltning, nøytralitet og en intern domstol (Lappekodisillen).

Finland ble utskilt fra Sverige i 1809. En del av den nordligste svensk-norske grensen fra 1751 ble fra da av grense mellom Norge og Finland. Gjennom grensekonvensjonen med Russland i 1826 ble de skolte- eller østsamiske fellesområdene delt mellom Finland, Russland og Norge. Det skjedde gjennom at den siste delen av grensen mellom Norge og Finland ble fastsatt, og grensen mellom Norge og Russland ble trukket til Grense Jakobselv ved Nordishavet. Norge hadde dermed fått sin nåværende fastlandsgrense.

Grensetraktaten med Sverige er fremdeles gjeldende. Etter at Finland ble selvstendig 1917 og 1920 hadde fått overdratt Petsamo-distriktet fra Sovjet-Russland, ble de gamle grensene opprettholdt ved traktat av 1924. Etter andre verdenskrig ble Petsamo-distriktet avstått til Sovjetunionen, og riksgrensen mot Sovjetunionen ble fastsatt ved en avtale i 1949. Denne har fortsatt å gjelde etter Sovjetunionens oppløsning.

Arbeidet med å få på plass en nøyaktig grense i terrenget begynte i 1661 da det ble foretatt en omstendelig oppmåling av grensen fra Iddefjorden ved Halden til Hisøy, en liten øy i Kornsjøen, en avstand på omkring 22 km. I havområdet ble grensen trukket mellom øyene Tisler og Koster, dernest mellom Hvaler og det svenske fastland, inn Svinesund og til der riksrøys nummer 1 nå ligger, like ved Enningdal, innerst i Iddefjorden. Arbeidet ble nøye protokollført, men det ble i første omgang ikke satt opp grenserøyser på strekningen.

Grensen fra Hisøy og nordover derimot ble utstyrt med nummererte grenserøyser og den i Hisøy fikk nummer 1. Da strekningen til Iddefjorden fikk røyser i 1834, fikk også den første der nummer 1, slik at Norge har to grenserøyser med nummer 1.

• Treriksrøysa
• grensemerke
• grenserøys

• Riksgrenseloven (Lovdata)

• Tolletaten

• Ryvarden, Leif og Per Roger Lauritzen. 2005. Norges grense. Fra Grisebåen til Barentshavet. Cappelen.