Selvhemming viser til ufornuftige handlinger eller valg relatert til gjennomføring av oppgaver, slik at personen senere kan ha noe å skylde på om det skulle gå galt, eller ta ekstra kredit hvis det skulle gå bra.

Eksempelvis kan studenten feste kvelden før en eksamen. Går det dårlig på eksamen, har man da noe konkret å skylde på; går eksamen bra, kan man skryte litt – «det gikk jo fint til tross for at …».

De valg og handlinger som ses i selvhemming kan være å feste før viktige eksamener (russefeiringen i Norge kan være et eksempel), utsette ting man skal gjøre (prokrastinering), forberede seg for dårlig til noe viktig man skal gjøre, med mer.

Begrepet selvhemming (self handicapping) ble først lansert av sosialpsykologene Steven Berglas og Edward Jones i 1978.

Selvhemming ses gjerne hvis personen er usikker på egen prestasjon, og der personen selv og andre har forventninger. Selvhemming har dermed en beskyttende funksjon for personens selvbilde: Går en eksamen galt, har man en ytre faktor å skylde på (til forskjell fra personlige faktorer som evner og kunnskap). Samtidig kan denne strategien ha en fremmende funksjon for selvbildet: Går det bra, kan opplevelsen av suksess forsterkes ved at man gjorde et bra til tross for en hindring.

Likevel er selvhemming – som begrepet tilsier – negativt for personen, både på kort og lang sikt. Det er ikke smart å gjøre noe som lett kan hemme prestasjon, og som også øker sannsynligheten for at man ikke lykkes.