Den metastabile, eksiterte kjernetilstanden for ^99mTc blir i form av ulike forbindelser benyttet til medisinske, scintigrafiske undersøkelser av hjernen, skjoldbruskkjertelen og andre indre organer. Biproduktet fra ^99mTc skilles raskt ut fra kroppen på normale måter slik at den gir lite bidrag til kroppens ellers naturlige bakgrunnsstråling.

^99mTc er den radioaktive isotopen som brukes mest i nukleærmedisin i dag – den brukes av flere sykehusavdelinger over hele Norge.

• Les mer om technetium – radiologi.

I tillegg til radiologisk bruk anvendes isotopen ^95mTc som en praktisk kilde for gammastråling da den har en halveringstid på 61 dager.

Technetium kan beskytte stål mot korrosjon i vandig miljø. Dette gjøres ved at vannet tilsettes kaliumpertecnetat(VII), KTcO₄. Så lite som 55 ppm av denne forbindelsen i vann er nok til å hindre korrosjon selv under høyt trykk og ved temperaturer på 250 °C. Det finnes ingen ikke-radioaktive isotoper av technetium, så dette kan kun benyttes i godt lukkede anlegg.

Technetium viser også katalytiske egenskaper på linje med rhenium og palladium. For enkelte prosesser, som dehydrogenering av isopropanol, er det en bedre katalysator enn både rhenium og palladium. Ulempen er igjen dens radioaktivitet slik at mulige praktiske applikasjoner er små.

Technetium dannes i flere tonn per år som et biprodukt i brenselsstavene i atomkraftverk og utgjør en betydelig del av det radioaktive avfallet fra kraftverkene. Selv om det ikke skal skje, unnslipper litt av dette til naturen slik at det legges til vår radioaktive bakgrunnsstråling.

Technetium i seg selv er ikke viktig for biologiske prosesser da den i praksis hadde forsvunnet fra Jorden lenge før biologiske prosesser kom i gang på Jorden.

Technetium har derimot funnet sin anvendelse innen medisin slik at man kan finne spor av det i personer som har hatt behov for slik behandling.

De kjernefysiske prosessene i Sola er i stand til å danne grunnstoffer opp til atomnummer 26 (jern), men ikke tyngre. Det vakte derfor stor interesse da man i 1952 kunne påvise technetium i stjerner kjent som røde kjemper. Siden alle isotoper av technetium har kort halveringstid i forhold til levealderen til stjerner, viste dette at slike større stjerner er i stand til å lage de tyngre grunnstoffene.

I Mendelejevs periodesystem ble technetium angitt som eka-mangan, fordi man antok at grunnstoffet ville stå under mangan i periodesystemet.

Technetium var tidligere kjent under navnet masurium (etter landskapet Masuria i det tidligere Øst-Preussen), fordi de tyske kjemikerne Walter og Ida Noddack i 1925 mente å ha oppdaget grunnstoffet sammen med rhenium i mineralene columbitt og tantalitt, men dette har ikke latt seg bekrefte.

Technetium ble også rapportert oppdaget i 1908 i Japan og gitt navnet nipponium, men senere analyser viste at de hadde analysert rhenium (grunnstoff 75) og ikke technetium. Andre rapporterte oppdagelser av technetium har blitt gitt navn som davyum og lucium, men heller ingen av disse funnene viste seg å være korrekte.

Det har blitt fremstilt 20 radioaktive isotoper av technetium med massetall fra 91 til 110. ⁹⁸Tc er den lengstlevende isotopen med halveringstid på 4,2 millioner år. Andre isotoper som også har lange halveringstider er ⁹⁷Tc (2,6 millioner år) og ⁹⁹Tc (210 000 år).

Den metastabile tilstanden av ⁹⁹Tc, som betegnes ^99mTc, har en halveringstid på bare seks timer. Den metastabile isotopen ^95mTc har en halveringstid på 61 dager.

Technetiumisotopene henfaller enten til molybden ved utsendelse av positroner (β⁺-stråling) eller ved K-innfangning, eller til ruthenium ved utsendelse av elektroner (betastråling).