Det første turbindrevne fartøy var Turbinia som ble utviklet av Charles Algernon Parsons i Storbritannia i 1894 og bygd av selskapet Brown and Hood. Skipet gjorde 35 knops fart og påkalte stor oppmerksomhet som verdens raskeste fartøy. Mauretania og Lusitania fra 1907 var de første turbindrevne passasjerskipene.

Etter 1960 ble dampturbiner stort sett brukt som fremdrift på store passasjerskip og større tankskip i klassene VLCC (Very Large Crude Carrier) og senere ULCC (Ultra Large Crude Carrier). Dette var alle skip som hadde to eller flere separate framdriftsanlegg. Et eksempel på et passasjerskip med et av de største turbinmaskineriene er franske T/S France, senere S/S Norway, med sine fire turbinanlegg med en samlet ytelse på hele 160 000 hestekrefter.

Dampturbin var lenge enerådende ved effekter over cirka 40 000 hestekrefter (30 000 kW) og ble derfor benyttet på mange store tankskip og hurtiggående containerskip, men oljekrisen i 1973–1974 satte en effektiv stopper for utviklingen og bruken av store turbintankskip. Dieselmotoren var mer effektiv og lønnsom. På mange militære fartøy, der krav om høy fart og lav vekt er viktig og driftsøkonomi ikke så vesentlig, har allikevel dampturbiner oftest blitt valgt.

Mange av de største hangarskipene er atomdrevne fartøy der bruk av dampturbiner er en forutsetning. God tilgang på atomenergi fra atomkraftverket om bord i disse fartøyene gjør dette mulig.

Med økende transport av LNG (Liquefied Natural Gas) har det blitt bygget mange gasstankskip med membrantanker der gassen transporteres nedkjølt under tilnærmet atmosfærisk trykk. Dette gjør at gassen om bord i skipene koker og fordamper av. For at trykket ikke skal stige må avkoket rekondenseres eller bli brukt som brennstoff på en gassfyrt kjel. Dermed har mange av de moderne gasstankskipene fått gassfyrte dampturbiner som fremdriftsmaskineri.

• skipsfart
• skip
• turbin