Krøkla har en slank og halvt gjennomsiktig kropp. Munnen er stor og med kraftige tenner.

Krøkla er en ferskvannsfisk, men den forekommer ofte i brakkvann. Enkelte bestander vandrer også mellom gyteplasser i ferskvann og oppvekstområder i sjøen; de er det vi kaller anadrome. Anadrome krøkler kan bli opptil 35 centimeter, mens krøkle som lever i ferskvann sjelden blir større enn 20 centimeter.

I Mjøsa, der den er tallrik, blir den vanligvis 9–13 centimeter lang. Inne i de store stimene med småvokst krøkle opptrer innimellom en liten prosent dobbelt så store, «kongekrøkler» eller «krøklekuer». Disse store krøklene er ofte kannibaler.

Krøkla er viktig næring for ørret, røye, abbor, gjedde og lake. Der krøkla er vanlig, finner man ofte også storvokst ørret.

Krøkla lever mest dypt, men om våren går den inn på grunt vann for å gyte. Da kan den bli fisket i store mengder, gjerne med bruk av not. Krøkla har en karakteristisk lukt av agurk, men lukten forsvinner ved steking. Noen steder i Europa (Russland og Baltikum) er den en viktig matfisk.

Krøkla finnes i Nord-Russland, Finland og store deler av Nord- og Mellom-Europa. I Norge finnes den i innsjøer og større elver på Østlandet, til og med til Vegårvassdraget.

Krøkla har også blitt flyttet av mennesker for å fungere som fôrfisk for ørret. Artsdatabanken klassifiserer krøkla som en regional fremmed art, og vurderer at den har et moderat invasjonspotensial og at den økologiske effekten av slik spredning er middels. I Fremmedartslista blir arten derfor klassifisert til å ha høy risiko.

• loddefamilien
• fisk