arterioler

Blodomløpet. Halvskjematisk fremstilling av mikrosirkulasjonen.

Kapillarer.

Av Anne Langdalen, KF/Store medisinske leksikon ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Arterioler er små blodårer og den minste typen pulsårer (arterier). Arteriolene danner forbindelsen mellom de større arteriene og nettverket av kapillarer i organene.

Faktaboks

Uttale: arteriol(e)
Etymologi: latin arteriola

Arteriolene er under 100 mikrometer tykke. Blodtrykket og strømningshastigheten i arteriolene er gjennomsnittlig lavere enn i arteriene. Trykket synker fra rundt 80 til omkring 30 millimeter kvikksølv (mm Hg). Samtidig reduseres strømningshastigheten fra 10 til 0,2 centimeter per sekund.

Arterioler spiller en betydelig rolle for reguleringen av blodgjennomstrømningen. De har en kraftig ringmuskulatur (sfinkter) som endrer størrelsen på blodåren. Ved avslapping av ringmuskulaturen blir åpningen større. Dette kalles vasodilatasjon. Det motsatte er vasokonstriksjon. Da blir åpningen mindre.

Regulering

Vasodilatasjon og vasokonstriksjon reguleres nøye gjennom en rekke ulike mekanismer. Disse er essensielle for opprettholdelse av blodtrykk og kroppens indre miljø (homeostase).

Vasodilatasjon og vasokonstriksjon er viktige mekanismer for å øke eller redusere blodgjennomstrømningen til vev, avhengig av vevets aktivitet. For eksempel trenger musklene mer blod når kroppen er i fysisk aktivitet enn i hvile.

Blodgjennomstrømningen reguleres gjennom å justere karets diameter. Dette fenomenet er beskrevet av Poiseuilles lov om væskestrøm i sirkulære rør, der blodgjennomstrømningen er proporsjonal med radien i fjerde potens. Dette har særlig betydning ved arteriolens overgang til kapillarnettet, hvor de 50–100 mikrometer lange sfinkterstykkene (kalt metarterioler) kan innsnevre diameteren fra 30 til omkring 8 mikrometer.

Vasodilatasjon er ofte en respons på næringsstoffmangel i lokale vev. Eksempler på slike næringsstoffer er oksygen, lipider og glukose. Lokale vev kan skape vasodilatasjon i tilknyttede blodårer gjennom utskillelse av en rekke karutvidende stoffer som felles kalles vasodilatorer.

Lokale reguleringsmekanismer

Metabolsk regulering

Diameteren til blodåren øker som respons på stoffer som produseres og skilles ut av vevet. De viktigste dilaterende stoffene er karbondioksid, adenosin, melkesyre, kalium-ioner, uorganisk fosfat og produkter fra endotelceller som nitrogenmonoksid (NO), histamin og prostacyklin.

Under fysisk aktivitet vil muskler produsere og skille ut mer av avfallsstoffer som karbondioksid, melkesyre og uorganisk fosfat. Disse stoffene virker vasodilaterende og gjør at blodtilførselen øker.

Autoregulering

Den glatte muskulaturen i blodårenes midterste lag (tunica media) har i de aller fleste tilfeller en normal spenningstilstand (muskeltonus). Muskeltonusen i blodårene reguleres automatisk på grunn av endringer i blodtrykket. Denne mekanismen kalles myogen respons og reguleres av strekkreseptorer i muskelcellene. Ved økt blodtrykk vil strekkreseptorene gi en depolarisering i muskelcellene som får blodkarene til å trekke seg sammen (vasokonstriksjon). Dette øker den totale perifere motstanden, som i sin tur reduserer blodgjennomstrømningen. Ved blodtrykksfall vil karene dilatere og gi økt blodgjennomstrømning.

Autoreguleringen holder blodgjennomstrømningen i blodårene relativt konstant.

Sentrale reguleringsmekanismer

Overordnet regulering av blodårediameteren til ulike vev skjer gjennom hormoner og det autonome nervesystemet. Ved aktivering av det sympatiske nervesystemet vil adrenalin binde seg til beta-2-adrenerge reseptorer og gi en vasodilatasjon i arterioler til skjelettmuskulatur. Denne responsen er kombinert med økt minuttvolum, økt sammentrekningskraft i venstre hjertes hovedkammer og vasokonstriksjon i tilførende arterioler til hud og fordøyelse, slik at blodtrykket holdes stabilt.

Klinisk relevans

Karutvidende legemidler brukes i behandling av høyt blodtrykk, hjertekrampe (angina pectoris) og hjertesvikt. Årsaken til at det har en positiv effekt i behandling av noen hjertesykdommer er at utvidelse av karene senker den totale perifere motstanden, og dermed letter hjertets arbeid. Eksempler på slike er ACE-hemmere, nitroglyserin og alfa-blokkere.

Perifer vasodilatasjon ved økt aktivitet i vagusnerven kan lede til besvimelse (vasovagal synkope). Denne typen besvimelse forekommer ofte i forbindelse med å ha stått i oppreist stilling over lengre tid eller sterke følelsesmessige inntrykk, for eksempel sprøytestikk eller syn av blod.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Blodårer

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo