Yorks historie omhandler tiden fra byen ble en provins under Romerriket og frem til i dag.

York (latin Eboracum eller Eburacum) ble grunnlagt av romerne under deres felttog i 71/72 evt. Under Septimius Severus ble York hovedstad i det romerske Britannia. Severus døde i York i 211. Også keiser Constantius Chlorus døde her i 306, og da ble Konstantin den store utropt til keiser. York ble første gang bispesete fra rundt 300 og til romerne trakk seg ut.

Fra tidlig middelalder ble York en av Englands viktigste byer. Byen ble erkebispesete allerede på 600-tallet. Senere var York som Eoforwic hovedstad i det angelsaksiske kongeriket Northumbria og som Jorvik, et hovedsentrum i Danelagen fra 867. Den nordiske innflytelsen i York var deretter betydelig. På 900-tallet var det i området et selvstendig skandinavisk rike under ledelse av blant andre Eirik Blodøks.

Normannerne ødela York i 1076, men den blomstret igjen i høymiddelalderen, da den trolig var Englands største by og et sentrum for ullhandelen. Da ullhandelen gikk tilbake etter middelalderen, mistet York mye av sin betydning. Fra 1800-tallet har byen vært et betydelig jernbaneknutepunkt.