Noe av den døde veden er hogstavfall, topper og stammer som blir liggende igjen etter hogst, men det meste kommer fra trær som dør av naturlige årsaker. Dette kan være fordi de er blitt gamle, angrepet av sykdom eller skadegjørere, eller blitt blåst overende i en storm. I løpet av tørkesommeren 2018, for eksempel, døde mange trær i Norge av tørke.

Trær som dør naturlig, blir stående i noen år før de faller til bakken. Stående død ved kalles gadd, og død ved som ligger på bakken kalles læger.

Hvor lenge treet blir stående etter sin død avhenger av klima og voksested. Gamle furutrær som dør i et tørt klima kan bli stående i flere hundre år før de faller overende, og bli til såkalte kelo-trær, mens et grantre i en frodig bekkedal raskt vil bli angrepet av insekter og sopper og falle til marken i løpet av få år.

Etter at treet har falt ned på bakken og kommet i kontakt med jord, starter nedbrytingen av trevirket. Bakterier, sopper og insekter tar seg av nedbrytingen. Etter en tid er trevirket omdannet til humus, og det frigjøres næring som kommer til nytte for trær og annen vegetasjon på stedet.

Mange av soppene og insektene som står for nedbrytingen er spesialister, det vil si at de er knyttet til trevirke av spesielle dimensjoner, eller spesielle treslag. I gammel furuskog vil forekomsten av stående død ved av svært gamle furugadder, med vridde stammer og hard ved, såkalte kelogadder, og tilsvarende liggende død ved utgjøre viktige leveområder for sjeldne insekter, sopper og lav.

Død ved av store dimensjoner, og særlig store dimensjoner av løvtrær, er mangelvare i skogen, og insektene som lever på disse er ofte sjeldne og/eller utrydningstruede.

Over hele landet blir død ved i ulike nedbrytningsstadier registrert på Landsskogtakseringens prøveflater. Landsskogtakseringen gir hvert år ut statistikk over utviklingen i mengden død ved.

Allmennheten har i følge høstingsretten i friluftsloven (en del av allemannsretten) lov til å ta såkalt «verdiløst virke» til bålved i utmarka. Bruk av død ved til for eksempel bålved er imidlertid ikke i samsvar med naturmangfoldloven, på grunn av den døde vedens betydning for artsmangfoldet.

Det finnes en egen sertifiseringsordning for skog i Norge. Skogeiere som er omfattet av denne, har plikt til å følge bestemmelsene i sertifiseringsordningen Norsk PEFC Skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification). Nesten alle skogeiendommer med hogst etter år 2000 er omfattet av PEFC-sertifiseringen.

Etter revisjon av ordningen i 2022 ble tatt inn bestemmelser som regulerer skogeiers forpliktelser vedrørende gamle grove trær og døde trær. I kravpunkt 13 står det at «stående og liggende død ved av lauvtrær og furu som har vært døde i mer enn ett år, og gran som har vært død i mer enn 5 år, skal spares».

• furugadd
• gadd
• høgstubber
• kelo-trær
• læger
• tyristubber

• Bærekraftig skogbruk i Norge – NIBIO
• Liggende død ved – Natur i Norge – Artsdatabanken
• Stående død ved – Natur i Norge – Artsdatabanken