Alt før vår tidsregning bodde friserne ved Nordsjøkysten mellom Ems og Vlie (mellom øyene Terschelling og Vlieland). Dette landskapet var et marskland der friserne bygde bosteder på kunstige høyder de kalte terper.

I år 12 fvt. ble friserne undertvunget av romerne, men de reiste seg igjen til motstand i 28 og oppnådde en friere status. Senere spredte friserne seg sørover langs kysten til Brugge og muligens helt til Dunkerque, og østover til munningen av Weser. I folkevandringstida blandet friserne seg med anglere og saksere.

Ved begynnelsen av middelalderen er det trolig at friserne behersket hele det vestlige Nederland nord for Rhinen-Maas-deltaet med Utrecht som sentrum. Da frankerne ekspanderte nordover, måtte friserkongen Redbad i 689 oppgi landet vest og sør for Zuiderzee. Senere kom en saksisk ekspansjon fra øst.

Friserne utvandret mot nord, sannsynligvis i to omganger på 800- og 1000-tallet. Denne utvandringa førte til kolonier på de nordfrisiske øyene og fastlandet i Schleswig-Holstein. Før friserne begynte å bli assimilert av sakserne, utvandret også noen av dem til Saterland i det nordvestlige Niedersachsen, der det stadig er et frisiskspråklig mindretall.

Siden Redbads dager har ikke friserne hatt noen egen statsdannelse, bare en viss autonomi med egne lover. Friserne bor i dag i den nederlandske provinsen Friesland og langs den tyske Nordsjøkysten.

• frisisk
• Friesland
• frisere - litteratur