Rikslandsby var i det tysk-romerske riket betegnelse på de landsbyene som hadde riksumiddelbar status, det vil si at de lå direkte under keiserens overhøyhet.

Disse landsbyene hadde opprinnelig vært underlagt krongodset i rikets sørvestlige deler. Da dette i stor grad ble oppløst i løpet av 1400-tallet, fikk mange av landsbyene selvstendig riksumiddelbarhet, men uten at de ble organisert som en egen riksstand eller fikk rett til å delta i riksdagen. Innbyggerne i rikslandsbyene var ikke livegne eller underlagt arbeidsplikt for grunneieren, men kunne selv styre livet i landsbyen, blant annet kirke- og skolesaker, og de hadde egne valgte ledere og dommere.

Fra slutten av middelalderen regner en med omkring 100 slike landsbyer, men antallet sank gradvis, blant annet gjennom at 40 landsbyer i Elsass i løpet av 1600-tallet ble avstått til Frankrike. Da de fleste av de riksumiddelbare lenene ble mediatisert i 1803, var det bare en håndfull rikslandsbyer igjen.