Sjangeren tar utgangspunkt i dannelsesromanene på 1800-tallet og utvikler seg utover på 1900-tallet i to retninger: den drøftende romanen som forsiktig eller overtydelig peker på at jenter står fritt til å velge sin egen vei gjennom livet, og underholdningsromanen som reproduserer fortellingsmønstre og gjerne slutter med et lykkelig ekteskap.

Sjangeren og bøkene gjenspeiler ulike syn på kvinners muligheter og rettigheter gjennom tidene. Litteraturhistorikeren Bente Christensen har pekt på at «man kan se på ungpikebøkene fra mellomkrigstiden som et slags laboratorium for utprøving av kvinnerollen, som en gryende utforsking av den personlige og samfunnsmessige stilling kvinnen skulle komme til å få i de neste tiårene».

Flere norske forlag utviklet kjønnsspesifikke bokserier i mellomkrigstida:

• Windju Simonsens røde pike- og barnebøker, 1930–1956
• Gyldendals gode pikebøker (GGP), 1937–1973
• Aschehougs utvalgte for piker, 1939–1961

Pikeboksjangeren døde ut på 1960-tallet, og den moderne oppvekstromanen er mindre kjønnsdelt enn tidligere tiders bøker. Det er imidlertid fremdeles mange ungdomsbøker som har en leserhenvendelse preget av tankene om at gutter og jenter har ulike interesser og lesemåte.

Blant de tidligste ungpikebøkene kan nevnes The wide, wide World (1850) av Susan B. Warner, Småfrøkner (1868) av Louisa M. Alcott, What Katy did (1872) av Susan Coolidge og Sju små australiere (1894) av Ethel Turner.

I Norge begynner sjangeren med Dikken Zwilgmeyers bøker om Inger-Johanne fra 1890 og Hermine Bernhofts to bøker om Tulla (1888–1890). Barbra Rings bøker om Peik, Fjeldmus og Tertit (1905–1912) hører også til den tidlige fasen.

De mest kjente norske pikebokforfatterne er Evi Bøgenæs og Annik Saxegaard. Andre forfattere innenfor sjangeren er Gunvor Fossum, Eugenie Winther, Signe Pedersen, Ranka Knudsen, Julli Wiborg, Kathrine Lie, Margit Ravn, Sissel Aas (psevdonym for Ingeborg Grieg), Aimée Sommerfelt og Anka Borch.

Ungpikebøker var en sjanger og et fenomen i flere land. Mange av de norske pikebokforfatterne var også aktive som oversettere av ungpikebøker fra andre språk til norsk.

En undersjanger av pikebøkene er slike som skildrer utviklingen av jente-fellesskap, blant annet i internatskoler. Den britiske forfatteren Angela Brazil (1868–1947) hadde sitt gjennombrudd med The fortunes of Phillipa (1906) og får ofte æren for å ha formet kostskolebøkene.

En annen undersjanger er jentebøkene, skildringen av kvikke, uredde jenter som overvinner små og store hindre i hverdagene. Hovedpersonene her er som regel noe yngre enn i ungpikebøkene. Anne fra Bjørkely (1908) av Lucy M. Montgomery begynner i denne stilen, men bokserien om Anne fortsetter med å skildre Annes liv fram til ekteskap og yrkesliv. Et annet eksempel er Pollyanna (1913) av Eleanor H. Porter.

• barne- og ungdomslitteratur
• guttebøker
• dannelsesroman
• kvinnebevegelsens historie
• stemmerett for kvinner i Norge
• Evi Bøgenæs
• Annik Saxegaard

• Birkeland, Risa og Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. Samlaget, 2018. 3. utgave.
• Gunvor Risa. «Viltre gutejenter og unge damer – barneboka i endring». I: Norsk kvinnelitteraturhistorie, bind 1, Pax forlag, 1988. Les boka her
• Bente Christensen. «I kjærlighetens solglitrende paradis. Ungpikebøker.». I: Norsk kvinnelitteraturhistorie, bind 2. Pax forlag, 1989. Les boka her
• Barnelitteratur i mellomkrigstida, artikkelsamling fra et arbeidsseminar. Utgitt av Norsk senter for barneforskning, 1991. Les boka her
• Om flickor för flickor : den svenska flickboken. Redigert av Ying Toijer-Nilsson og Boel Westin. Rabén & Sjögren / SBI, 1994
• Flickboken och flickors läsning : Flickskapande nu och då. Redigert av Helen Ehriander og Corina Löwe. Makadam, 2022. ISBN 978-91-7061-425-5
• Kristin Ørjasæter. Da ungpikene fikk en fortellerstemme. Nettsidetekst fra Norsk barnebokinstitutt, 2013.
• Bente Christensen. Ungpikebøker på 1900-tallet – oversettere og oversettelser. Norsk oversetterleksikon, 2017