At prins Carl og prinsesse Maud hadde en sønn og potensiell tronarving, var av avgjørende betydning for valget av nytt norsk kongepar ved unionsoppløsningen i 1905. I tillegg, gjennom prinsessen, sikret man seg Storbritannia som stormaktsgarantist.

Et usikkerhetsmoment i Olavs barne- og ungdomsår var forbundet med hans fremmedhet. Det gjaldt å gjøre ham norsk, og allerede gjennom prinsens første vinter i sitt nye hjemland, dokumenterte fotografen Anders Beer Wilse ham med norsk flagg og ski på beina. Idretten skulle bli en sentral del av fornorskingsprosessen, og i 1914 ble offiseren og idrettsmannen Nikolai Ramm Østgaard ansatt som idrettsinstruktør og «guvernør». Kronprinsens idrettskarriere kulminerte med deltakelse i hoppkonkurransene i Holmenkollen (1922 og 1923), foruten det olympiske gullet i seiling i 6-meterklassen i Amsterdam (1928).

Enebarnet Olavs tilværelse på Slottet var ensom. Fra januar 1911, da han var sju og et halvt år, ble læreren Halldis Bomhoff ansatt for å gi prinsen privatundervisning. På slutten av 1913 overtok skolemester Sigurd Halling hovedansvaret for undervisningen, og Olav hadde privatundervisning fram til middelskoleeksamen sommeren 1918. Under middelskoletida tilbrakte han etter hvert deler av skoledagen ved Hallings skole, der han ble fulltidselev som gymnasiast. Examen artium ble avlagt i juni 1921.

Engelsk forble familiens hjemmespråk, og de regelmessige oppholdene i England ble en kilde til politisk bekymring. I oktober 1911 konfronterte statsminister Wollert Konow kong Haakon med folkets usikkerhet om hvorvidt prinsen i det hele tatt kunne snakke landets språk. Da han ble konfirmert i Slottskapellet 1. desember 1918, følte pressen behov for å kommentere at gutten hadde et «rent, fuldstændig akcentfrit norsk».

På 18-årsdagen deltok kronprins Olav i sitt første statsråd. Her skulle han møte opp helt fram til høsten 1990, og han fikk oppleve hele 19 statsministre. Under den virkelige myndighetsdagen, 2. juli 1924, framførte prinsen et budskap om enhet og samling.

I juli 1921 hadde kronprinsen blitt innrullert ved Krigsskolen, der han tilbrakte de tre neste årene som infanterist. Disse årene ble formative. Siden skulle han uttale at om han ikke hadde blitt konge, ville han blitt yrkesmilitær. Fra oktober 1924 studerte han ved Balliol College ved Universitetet i Oxford, der han tok en toårig mastergrad i økonomi, økonomisk historie og statsvitenskap.

I august 1928, under OL i Amsterdam, inngikk kronprins Olav hemmelig forlovelse med sin to år eldre svenske kusine, prinsesse Märtha. Etter at statsminister Johan Ludwig Mowinckel var blitt orientert om alliansen høsten 1928, ble den offisielle forlovelsen offentliggjort i Stockholm og Oslo 14. januar 1929.

Etter dronning Mauds uttrykkelige ønske ble bryllupet lagt til Oslo. Valget viste seg å tjene det norske monarkiets interesser. Rett etter Märthas ankomst fra Stockholm 19. mars 1929, foretok det vordende kronprinsparet en lengre kjøretur gjennom den norske hovedstaden. Hyllesten ble rapportert å være like stor i øst som i vest, og både kjøreturen og bryllupsfestlighetene ble en stor kongelig PR-seier i en tid med republikanske stemninger. Selve vielsen fant sted i Vår Frelsers kirke (senere Oslo domkirke) 21. mars 1929.

Som bryllupsgave fikk kronprinsparet storgården Skaugum i Asker av Norges Paris-ambassadør Fritz Wedel Jarlsberg. Wedel Jarlsbergs tanke var at Skaugum skulle sikre de kongelige en privat formue i tilfelle monarkiet en dag skulle opphøre. Kronprinsparet overtok 1. oktober 1929.

Etter hvert som barna, prinsesse Ragnhild (9. juni 1930), prinsesse Astrid (12. februar 1932) og Harald (21. februar 1937) ble født, ble kronprinsfamilien gjenstand for stor oppmerksomhet. Gjennom mediene, men også via egne utgivelser, ble familien på Skaugum framstilt som en eksemplarisk førstefamilie, til forveksling lik en alminnelig norsk middelklassefamilie.

I det ferske norske kongedømmet måtte Olav selv utforme kronprinsrollen. Oppgavene var ikke åpenbare. Både under og etter studieårene brukte han fortsatt tid på å dyrke sine hobbyer, særlig seilingen, og på Skaugum administrerte han etter hvert et større gårdsbruk. I tillegg bedrev han til en viss grad representasjon, men for det meste sammen med faren. Det var i Forsvaret kronprinsen i 1920- og 1930-årene fikk det tydeligste utløpet for sin virketrang, og etter avsluttet krigsskoleutdanning brukte han mye tid på militær øvelsesvirksomhet og videreutdanning. I disse årene steg han i gradene, inntil han i 1939 ble utnevnt av sin far til general i Hæren og admiral i Sjøforsvaret. I 1944 ble han også forfremmet til general i Luftforsvaret.

To større reiser på 1930-tallet ble særlig viktige for offentlighetens oppfatninger av kronprinsparet. Den første gikk over Finnmarksvidda i mars 1934, og ble i samtida, i det minste i den borgerlige (ikke-sosialistiske) pressen, beskrevet som samlende, og av stor betydning både for samene og Nord-Norge. I mai–juli 1939 turnerte kronprinsparet i USA etter invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt og førstedame Eleanor. Ikke bare førte dette til et strategisk viktig vennskap med USAs førstepar, og til styrking av norsk-amerikanske relasjoner generelt, men det demonstrerte, også for kronprinsparet, effekten av kongelig nærvær.

På grunn av klassekamp og det republikanske Arbeiderpartiets økende innflytelse, ble 1930-årene preget av usikkerhet for monarkiet. Da Arbeiderpartiet oppnådde regjeringsmakt, først kortvarig ved Christopher Hornsrud i 1928, så da Johan Nygaardsvold fikk danne sin første regjering i 1935, fikk det likevel ingen konsekvenser for statsformen. Snarere skulle alliansen mellom sosialdemokratiet og monarkiet vise seg politisk effektiv, og den ble sementert under eksilårene i London (se Londonregjeringen) og videre styrket under gjenoppbyggingsårene etter krigen.

Den første etterkrigstida var krevende for kronprins Olav. Ikke minst ble den preget av kronprinsesse Märthas alvorlige sykdom, og av hennes død 5. april 1954. Kronprinsen hadde vansker med å forholde seg til sorgen, ikke minst overfor sine nærmeste. Han forble enkemann.

Etter hjemkomsten i 1945 hadde kronprins Olav igjen manglet en klart definert rolle. Slik ble det i ti år, helt til faren sommeren 1955 brakk lårhalsen, og kronprinsen måtte fungere som regent. Da kong Haakon døde 21. september 1957, var det atskillig skepsis til at den nye kongen ville klare å fylle rollen. Olavs tilnærming var trofasthet overfor arven etter faren, inklusive å overta mottoet «Alt for Norge», kombinert med en forsiktig vilje til modernisering. Hans første politiske triumf som monark var gjennomføringen av signingen i Trondheim 22. juni 1958. Opplegget var blitt møtt med atskillig kritikk innad i Arbeiderparti-regjeringen, men med Nidaros-biskop Arne Fjellbus hjelp, fikk kongen viljen sin. Signingen ble en stor PR-triumf, sammen med signingsferden i Sør-Norge samme sommer, og i Nord-Norge sommeren 1959.

Det tok ikke mange årene før Olav overtok ærestittelen som var blitt tildelt hans far, «Folkekongen». Selv om han åpenbart savnet å ha en dronning ved sin side, økte hans popularitet gjennom de siste tiårene av livet. De få gangene han ble utsatt for alvorlig kritikk, hadde det å gjøre med barnas giftermål. Alle tre ønsket å gifte seg borgerlig (med ikke-kongelige), men i samtlige tilfeller holdt Olav igjen. Han var preget av pliktetikk, og institusjonens interesser kom for ham foran menneskelige hensyn. Selv om han ble utsatt for atskillig kritikk i alle tre tilfeller, hadde han lenge et flertall med seg i sin konservative tilnærming, både i det politiske liv og i opinionen generelt, særlig hva gjaldt Harald og Sonja.

Kanskje sikret Olav 5. først og fremst sin store popularitet gjennom å bli «reisekongen», et statsoverhode som ikke bare dro på en rekke statsbesøk, men også gjestet alle deler av Norge. I tillegg ble han, også det på ganske andre vis enn sin far, «mediekongen», en som fikk muligheter til å være nær gjennom ny medieteknologi og i en ny medievirkelighet. I forbindelse med 60-årsdagen i 1963 lot han seg, som den første regjerende monark, fjernsynsintervjue, og også hans nyttårstaler, som ble TV-overført fra 1965, førte ham tilsynelatende nærmere folket. Andre portrettprogrammer, samt enkelte fotografier, aller mest det berømte «Kongen på trikken»-bildet fra oljekrisen i desember 1973, sementerte bildet av en folkelig og sosialdemokratisk konge.

Kongens fremste politiske saksengasjementer gjaldt verdien av FN og internasjonal solidaritet, og betydningen av å sikre freden gjennom et sterkt forsvar og NATO-samarbeid. Han ble også forbundet med engasjement for flyktninger, og med å ønske et flerkulturelt Norge velkommen. Minnepolitisk gjorde han et stort arbeid med å forvalte arven etter andre verdenskrig, og han var tydelig forpliktet på arbeidet i statsråd.

Kong Olav hadde et sterkt temperament, som riktignok sjelden fikk utløp i offentligheten. Under skolegang og høyere utdanning hadde han særskilte utfordringer på grunn av dysleksi, og mye tyder på at han også slet med taleflytvansker (såkalt «løpsk tale»). Disse utfordringene gjaldt også i hans virke som monark, og særlig kunne han streve med å framføre taler fra manuskript. Likevel var det først i 1990, ett år før han døde, at kongens dysleksi ble kjent for offentligheten.

Våren 1990 var den 86-årige kongen igjen involvert i forvaltningen av minnet om andre verdenskrig. Han hadde et hektisk program i forbindelse med markeringene av at det 9. april var 50 år siden okkupasjonen, og deretter, 8. mai, 45 år siden frigjøringen. 29. mai ble kongen innlagt ved Rikshospitalet for perikarditt, betennelse i hjerteposen, og 2. juni fulgte et slag som gjorde ham delvis lammet.

Sommeren og høsten 1990 ble tilbrakt med rekonvalesens og rehabilitering, og kronprins Harald fungerte som regent. Etter en periode med bedring ble kongen igjen svekket, og 17. januar 1991, samme dag som Den andre Golfkrigen brøt ut, døde han på Kongsseteren. Slottsparken ble raskt fylt med tusenvis av hilsener og levende lys. 30. januar ble kong Olav 5. av Norge gravlagt fra Oslo domkirke.

Olav 5. fikk oppleve enorme endringer. Sist i livet var han blitt statsoverhode i en moderne olje- og velferdsstat i en globalisert verden, i et nytt medie- og kommunikasjonssamfunn. Han skulle aldri oppleve å ha en dronning ved sin side, og hans virke ble ensomt. De siste par tiårene av livet ble han likevel en eksepsjonelt populær monark, noe landesorgen etter hans død bekreftet.

Siden er kong Olavs ettermæle blitt justert. Ikke minst har dette skjedd gjennom dronning Sonjas betoning av hvor vanskelig det var for en kvinne å komme inn i kongehuset på slutten av 1960-tallet, og av hvor militært og mannsdominert hoffet var under svigerfaren. Nyere historie- og biografiskriving må samtidig sies å ha lagt nyanser til dronning Sonjas perspektiv.

For folket og i mediene ble Olav 5. «Gla’Kongen», mye på grunn av hans påfallende og smittende latter. Samtidig var han en utpreget konservativ skikkelse som også hadde autoritære trekk. Han hadde en særegen evne til å representere, og til å knytte bånd til folket både under sine mange reiser og representasjonsoppgaver og via mediene. Han justerte forholdet avstand og nærhet mellom monark og folk på nye vis, og ble slik en forsiktig modernisator. Han, edvardianeren født på Sandringham-godset i 1903, endte opp som elsket norsk folkekonge i den moderne velferdsstaten.

Kong Olav var innehaver av en lang rekke norske og utenlandske ordener og dekorasjoner, og han ble æresdoktor ved flere utenlandske universiteter. Fra 1973 bar han, på regjeringens oppfordring, Borgerdådsmedaljen i gull.

• Det norske kongehuset
• monarker i Norge
• Norge i etterkrigstiden
• Norge under andre verdenskrig
• norsk historie fra 1970 til 1990

• Kronprins Olav ute og inde. Dronning Mauds julealbum 1910 (dronningens egne fotografier), 1910
• Halling, Sigurd (red.) (1929): Olav, Norges kronprins. Festskrift i anledning av H.K.H. kronprins Olavs bryllup, Oslo 21. mars 1929
• Schive, Jens og Olav, Hans (1939): Med kronprinsparet – for Norge! 70 dagers ferd gjennem stjernebannerets land
• Jansen, Einar (1949): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 10
• Fjellbu, Arne (1958): «Kongesigningen», i Kong Olavs signingsferd
• Haugstøl, Henrik (1958): «En konge møter sitt folk», i Kong Olavs signingsferd
• Grønoset, Dagfinn (1959): Med kong Olav mot nord
• Diesen, Einar (red.) (1970): Kong Olav. Vår konge og hans hus, (andre utgave 1976)
• Wig, Kjell Arnljot (1977): Kongen ser tilbake
• Hansen, Guttorm med flere (1984): Kongen og folket. En hyllest til kong Olav V 80 år
• Greipsland, Torbjørn (red.) (1986): Kongen på kirkevei
• Ramberg, Trygve (1987): Med folket – historien om vårt kongehus
• Benkow, Jo (1991): Olav – menneske og monark
• Bomhoff, Halldis (1992): Min lille prins. Dagbok fra kronprins Olavs første skoletid
• Bratteli, Randi (1992): Slik var han. Nærbilder av kong Olav
• Langslet, Lars Roar (1992): Kong Olav V av Norge. Monarkiet i en brytningstid
• Prinsesse Ragnhild (1995): Mitt liv som kongsdatter
• Det kongelige hoff (utgiver) (2003): Kong Olav V 100 år
• Norén Isaksen, Trond (2003): Dronningen vi ikke fikk. En biografi om kronprinsesse Märtha og kong Olav
• Langslet, Lars Roar (2003): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Hegge, Per Egil (2006): Harald V – en biografi
• Bomann-Larsen, Tor (2006): Vintertronen. Haakon & Maud III
• Norén Isaksen, Trond (2007): Kvinne blant konger. En biografi om prinsesse Astrid
• Bomann-Larsen, Tor (2008): Makten. Haakon og Maud IV
• Bomann-Larsen, Tor (2011): Æresordet. Haakon & Maud V
• Sletten Kolloen, Ingar (2012): Dronningen
• Bomann-Larsen, Tor (2013): Svaret. Haakon & Maud VI
• Bomann-Larsen, Tor (2016): Hjemlandet. Haakon & Maud VII
• Bomann-Larsen, Tor (2019): Kongen. Haakon & Maud VIII
• Stanghelle, Harald (2020): Kongen forteller
• Rem, Tore (2020): Olav V: Den fremmede, 1903–1940
• Rem, Tore (2021): Olav V: Krigeren, 1940–1945
• Rem, Tore (2022): Olav V: Ensom majestet, 1946–1991