Eiketrær har grov stamme og oppsprukken bark. Mange arter har fjærlappede blad med karakteristiske innbuktninger mellom lappene.

Eika utvikler en kraftig pålerot som kan gå fra 50 centimeter til en meter ned i bakken. Dette gjør at eiketrær er svært godt forankret i bakken og tåler mye vind. Fra om lag 100 års alder vokser ikke treet mer i høgden, men stammens diameter fortsetter å øke.

På høyeste bonitet kan eiketrær bli opp mot 30 meter ved 100 års alder, men på laveste bonitet er tilsvarende høyde 20 meter. Årlig middeltilvekst for de to bonitetene ligger på henholdsvis 0,6 og 0,3 kubikkmeter per daa og år.

Blomstene er enkjønnede, men hann- og hunnblomster sitter på samme tre (sambu). Eikeartene er vindpollinert, og blomstene er derfor sterkt reduserte og mangler eller har svært små blomsterblader. Hannblomstene, som hver har seks pollenbærere, danner tynne, hengende rakler av mange blomster. Hunnblomsterstandene er aks eller fåblomstrede kvaster med en skål omkring hver enkelt blomst. Hunnblomstene har ett fruktemne og griffelen ender i et trefliket arr. Eikeartene i Norge er sjølinkompatible, det vil si at pollen fra ett tre ikke vil kunne befrukte frøemner fra det samme treet på grunn av genetiske barrierer. Plantene er altså avhengig av krysspollinering.

Frukten er en nøtt. Ved modningen dekker skålen rundt hunnblomstene bare den nedre delen av nøtten hos de fleste eikeartene. Til slutt faller nøtten ut av skålen. Eikenøttene spises av mange dyrearter, og flere av disse samler og gjemmer nøttene til senere. Noen arter som på denne måten bidrar til spredning av eik er kråkefugler og ekorn.

Artene i eikeslekta finnes i tempererte og tropiske områder på den nordlige halvkula. Størst diversitet har slekta i Mexico, USA og Kina, som har over hundre ulike arter. Eikearter hybridiserer ganske ofte, og i noen områder er det vanskelig å ha oversikt over hvilke taksa som finnes.

Det var i begynnelsen av den postglasiale varmetiden at eik kom inn i Skandinavia fra sør, og man finner eikestokker i myrene ned til lagene fra den tid. Eik hadde da en større utbredelse enn nå. Ved begynnelsen av subatlantisk tid (cirka år 500 fvt.) inntraff en klimaforverring som drev eikeskogen tilbake. Dessuten ble eika, særlig på Sørlandet, utsatt for en voldsom beskatning under seilskutetiden, så de eikeskogene man har i dag, er bare små rester av de som var tidligere.

Viltvoksende eik finnes i Norge til Ringsaker i innlandet og til Smøla på Nordmøre langs kysten. Plantet eik vokser til Tromsø i Troms og forvilla i alle fall til Steinkjer, kanskje til Nesna og Mo i Rana. Det er sommereika som har det største utbredelsesområdet; vintereik finnes stort sett i ytre kyststrøk fra Halden til Sula. Kun i Agder danner eik reine bestander, og det er bare her at eika har en viss økonomisk betydning i skogbrukssammenheng.

De to norske artene er nært beslektet og danner lett hybrider, såkalt hybrideik, som kan krysse igjen med foreldreartene. Slike mellomformer er utbredt i kystområder i Norge, og noen steder kan de være vanligere enn foreldreartene.

Eiketrærne i Norge er helt i nordgrensa av sitt utbredelsesområde, fordi eik trenger sommervarme, det vil si middeltemperatur fra juni til september, på cirka 12,6 grader. Eikene vokser derfor særlig på sør- og vestvendte steder, ofte i urer og i skredjord, der lokalklimaet er varmt nok. Dersom unge skudd av eik blir utsatt for frost, får de lett problemer, og naturlig utvalg har ført til at eiketrærne har sein skuddutvikling, slik at risikoen for forsommerfrost er over når de skyter skudd. I sterk vinterkulde kan eika bli utsatt for frostsprekker.

Begge eikeartene er forholdsvis skyggetålende i ungdommen, men blir lyskrevende som større trær. Vintereik er mer skyggetålende enn sommereik.

Ingen andre treslag i Norge kan måle seg med sommereik i tykkelse, og eiketrær kan bli svært gamle. Flere store eiker beskrives gjerne som tusen år gamle, noe som kan være mulig, men trolig er svært uvanlig. Fordi gamle eiketrær som regel er hule, er det vanskelig å fastslå alder ved å telle årringer. Flere av de eldste, kjente eiketrærne er godt over 500 år gamle. Eiketrær kan vokse som vitale trær i om lag 300 år for så å svekkes av råte, men leve videre i 300 år til. Deretter kan trærne stå som halvdøde eller døde stammer i ytterligere 300 år.

Av store eiker kan nevnes Tordenskjoldeika ved Falkensten i Vestfold, Vette-eika, også kalt Mollestad-eika, på Vestre Mollestad gård i Birkenes, Lande-eika i Bygland og Brureika på Lote ved Utne i Ullensvang. Alle disse har stamme med tverrmål på oppimot tre meter. Hjelmeset-eika fra Gloppen er død, men stammen er tatt vare på og plassert på Nordfjord Folkemuseum.

Mollestadeika ble bevart på grunn av overtro. Den er nå om lag 1000 år. De eldste beboerne på dette stedet trodde han som først ryddet gården fortsatte å leve som verneånd i gravhaugen sin. Trær som vokste opp på gravhaugen, måtte derfor vernes, og slik fikk Mollestadeika utvikle seg. Opp gjennom årene ble det ofret både mat, melk og øl på stedet. Ikke minst var det viktig å gi eika det aller første ølet som ble tappet av øltønna. Man trodde at dersom eika blei skadet eller hogget, ville dette medføre ulykker for gården. I dag er eika en aldrende kjempe med stadig flere tørre greiner, og det er trukket vaiere mellom noen av dem for å forsøke å utsette forfallet litt.

I tillegg til Tordenskiold er det flere eiketrær som knyttes til bestemte personer som har hatt ulike tilknytninger til trærne. Eksempler på dette er Asbjørnseneika på Nedre Fjeldstad gård i Gjerdrum og «Den gamle mester» ved Krødsherad prestegård i Krødsherad. Disse knyttes til henholdsvis Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. «Den gamle mester» var det første treet som ble fredet i Norge. Eika er omtalt av Jørgen Moe i et dikt fra 1855. Mange kunstnere har malt dette fantastiske treet, og det er et yndet fotoobjekt.

Flere gamle eiketrær er vernet som naturminner, og noen er vernet som kulturminner. Det opprettes ikke nytt vern i form av naturminner lenger, men store eiketrær er automatisk vernet etter naturmangfoldloven, fordi de er så viktige leveområder for andre arter. Slikt vern gjelder alle eiketrær over 63 centimeter i diameter eller to meter i omkrets i brysthøyde. I tillegg omfattes eiketrær som er synlig hule og over 30 centimeter i diameter eller over 95 centimeter i omkrets.

• Se også hul eik – utvalgt naturtype

Store eiketrær er svært viktige leveområder for mange ulike arter fordi trærne er store og består av mange ulike habitater. Minst 1500 arter av insekter, sopp, mose og lav er funnet på eik, og trolig er eik det treslaget i Skandinavia som er levested for flest arter.

Noen eksempler:

Eikegallveps er samlebetegnelse på en rekke insektarter som danner galler på ulike deler av eiketrær, blant annet iøynefallende gallepler på bladene. Eikeblader er også leveområde for arter av gallemygg og bladlus som også danner små galler.

Viktigst er trolig eiketrærnes stammer, som er leveområder for blant annet sopp og insekter. Eiketrærnes bark er leveområder for arter av insekter og lav, som eikelav (Flavoparmelia). Gjennom skader i bark kan vednedbrytende sopp som svovelkjuke og oksetungesopp få tilgang til veden. Disse soppene vil danne råte i eiketreets indre og bidra til dannelsen av hule eiker.

Inne i hule eiker dannes vedmuld, som er en blanding av råtten ved og rester av ulike døde organismer som lever i hulrommet. Vedmuld er et svært næringsrikt materiale som danner levested for en rekke virvelløse dyr, spesielt biller, tovinger, veps og mosskorpioner. Fordi eik bare finnes i de varmere delene av landet, og store eiketrær av mange grunner er sjeldne, er flere av artene som finnes i hule eiker rødlista.

Noen av artene som spesielt følger eik, har også navn etter den, for eksempel:

• eikebarkbukk (bille)
• eikegullbasse (bille)
• eikemusling (sopp)
• eikegallveps (veps)
• eikemeldugg (muggsopp)
• eikevikler (sommerfugl)
• eikeborebille (bille)

Trevirket hos de to eikeartene er gulaktig med kraftige årer, og med en mørkere grå til gråbrun kjerneved. I radialflaten opptrer såkalte speil som flammer i veden og gir den et karakteristisk utseende. Egenvekt ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,69 gram per kubikkcentimeter.

Yteveden av eik er lite varig, men holdbarheten for kjerneved er god. Spesielt under vann er holdbarheten for kjerneved svært god; trevirket kan da holde seg i mer enn 500 år. Kjerneved av eik egner seg derfor svært godt til konstruksjoner under vann, samt til båter. Planker og bord av eik blei også mye benyttet i tidligere tiders skip. Osebergskipet fra cirka år 800 er 22 meter langt og bygget av eikevirke.

Eik har over en meget lang periode blitt benyttet til produksjon av tønner. Ved bruk av eik til tønner må treet være felt om vinteren. Da er porene i eikevirket tilstoppet av stivelsesavleiringer som hindrer at saftene dunster ut. I dag benyttes eiketønner til lagring både av vin og whisky. Vinkjennere er blant annet opptatt av tanniner, eller garvestoffer. Disse medfører en snerpende smak. Garvestoffene i eikevirket gir denne smaksvirkningen som varierer med eik fra forskjellige områder.

Som for alle ringporige treslag vil brede årringer gi tyngre og sterkere trevirke enn smale årringer. Styrkeegenskapene til eik er bedre enn for gran og furu, men krympingen er noe større. Holdbarheten er veldig god som følge av stort innhold av garvesyre, men syreinnholdet vil gi korrosjon på beslag, skruer og liknende ved fuktighetstilgang.

Eik er et såkalt hardvedtreslag. Med sin store egenvekt gir vedkubber av eik svært mye varme per volumenhet. Med 17 prosent fuktighet inneholder en kubikkmeter med eikeved 2859 kWt, noe som er 10 prosent mer enn i bjørk. Dette er totalt energiinnhold i veden, eller såkalt brutto energiinnhold.

Store eiker klarer seg fint i beiteområder, men småplanter og ungskog beites av husdyr. Også i skogslandskap beiter elg, hjort og rådyr på foryngelse av eik, det være seg naturlig foryngelse eller plantinger. Larvene til eikevikleren kan angripe eldre eiketrær. Masseangrep medfører at larvene spiser opp det meste av blader, slik at hele treet kan bli rensket for blader. Som regel overlever treet, men tilveksten blir satt vesentlig ned dette året.

Landsskogtakseringen ved Norsk Institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Ås har god oversikt over hva som finnes av skogressurser i Norge. Organisasjonen blei etablert i 1919 og gjennomførte verdens første landsdekkende landsskogtaksering.

De siste registreringene for eik viser at Norge har et volum på ca. 8 millioner kubikkmeter med eiketrær på produktiv skogsmark. Der hvor skogen ikke produserer så mye som 0,1 kubikkmeter per dekar, altså på den uproduktive skogsmarka, finnes det et eikevolum på ca 880 000 kubikkmeter.

Tilveksten av eik på produktiv skogsmark er årlig 163 533 kubikkmeter. På den uproduktive skogsmarka ligger årlig tilvekst på 21 940 kubikkmeter.

Det eikevirket som blir benyttet i norske industrier, for eksempel til tyngre konstruksjoner, til parkett og til møbler, blir for en del importert. Eikeved blir dessuten brukt til røyking i hermetikkindustrien. Barken inneholder mye garvesyre og brukes til garving. Eikeflis blir brukt i prosessen i ferrolegeringsverk.

I Mellom-Europa brukes eikenøtter til grisefôr. Flaskekork fås av korkeik, Quercus suber, som vokser i middelhavslandene.

En rekke utenlandske eikearter plantes i norske parker og hager, for eksempel nordamerikansk rødeik (Quercus borealis), skarlageneik (Quercus coccinea) og sumpeik (Quercus palustris).

• eik – mytologi
• hul eik – utvalgt naturtype
• bøkefamilien

• Hule eiker – statlig nettsted om hule eiker